Tidlig lørdag morgen gikk en gruppe maskerte menn, bevæpnet med automatvåpen og granater, til angrep på Bilal-terminalen i utkanten av den pakistanske byen Peshawar.

Angriperne, som beskrives som Taliban-sympatisører, satt fyr på og ødela elleve lastebiler og 13 containere med forsyninger til de vestlige styrkene i Afghanistan.

Angrepet er det siste av en rekke liknende aksjoner der målet har vært å ramme USA og Natos vitale men sårbare forsyningslinjer gjennom Pakistan. Totalt er 300 lastebiler blitt ødelagt i løpet av fem angrep på én uke.

Rundt tre firedeler av transportutstyr, våpen, drivstoff, vann og matvarer til Nato-styrkene blir kjørt via Peshawar og gjennom det utsatte Khyberpasset nord i Pakistan.

Natos svake punkt

Det heter at amatører studerer taktikk, mens proffene studerer logistikk. Over hundre år etter at afghanerne presset britene ut gjennom Khyberpasset, tyder den siste ukas hendelser på at Taliban-opprørerne nettopp har siktet seg inn på ett av de vestlige styrkenes svake punkt: forsyningslinjene.

Etter den siste aksjonen på søndag holdt lastebileierne i Khyber Transport Association et møte der de ifølge pakistanske The News ble enige om å stanse forsyningene på grunn av risikoen. I så fall vil 3000 kjøretøy som pleier å frakte Nato-forsyninger stå parkert inntil videre.

Nato har imidlertid avvist at de gjentatte kolonneangrepene påvirker krigføringen, og generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer understreket i forrige uke at aksjonene «ikke vil få den minste betydning for styrkene i Afghanistan».

Antonio Giustozzi, Taliban-ekspert og forsker ved Crisis States Research Centre på London School of Economics, mener på sin side at angrepene allerede har «begynt å få innvirkninger» på alliansen.

- Angrepene skjer igjen og igjen, og dette har blitt en varig trend. De begynner å få innvirkninger, ikke så mye på operative kapabiliteter men på kostnadene som er involvert, sier Giustozzi til Klassekampen.

- Man snakker her ikke bare om tapte forsyninger, men også utbetaling av høye forsikringspremier til sjåførene. Dette er nokså store utbetalinger. Samtidig er det også mange angrep på motorveiene inne i Afghanistan. Tilnærmet alle konvoier skjer med eskorte, men blir angrepet likevel.

Afghanistans beliggenhet og geografi byr allerede i utgangspunktet på store logistiske problemer for USA og Nato. Landet er omgitt av land og deles på tvers av Hindukush-fjellkjeden. Tyngre forsyninger kan flys inn til flybasene i Kandahar og Bagram, men ellers mangler Afghanistan infrastruktur som kan ta imot større fly enn C-130 Hercules.

I motsetning til Irak, der amerikanerne uten store problemer har kunnet sende inn forsyningene over grensen fra Kuwait, må frakten til Afghanistan skje fra sør gjennom ustabile Pakistan, der Taliban-vennlig pakistansk milits har blitt stadig mer aktiv.

Ettersom det er uaktuelt å frakte forsyninger fra vest gjennom Iran, må USA og Nato forhandle med Russland og de sentralasiatiske landene nord for Afghanistan om alternative ruter. Tyskland og Spania, stasjonert i Nord-Afghanistan, har inngått bilaterale avtaler med russerne om å få forsyninger inn nordfra.

- Flere land vil forsøke å få til det samme. Det er for dyrt å fly inn forsyningene, og det er heller ikke tilstrekkelig logistisk kapasitet i Afghanistan til å få det til. Mesteparten må fraktes på veiene, forklarer Giustozzi.

- Russland vil kreve betydelige diplomatiske gevinster i gjenytelse for å godta dette. Jeg er usikker på hvor stor appetitt Vesten har på akkurat dét, legger han til.

Vanskelig opptrapping

Selv om alliansen skulle lykkes i å få alternative forsyningsruter fra nord, innebærer det likevel at materiell og forsyninger som skal til Sør-Afghanistan vil måtte fraktes over store avstander.

Og når USA om få uker innleder den planlagte opptrappingen på nye 20.000 soldater, innebærer det enda større belastninger: Amerikanerne vil måtte få inn opptil 70.000 containere årlig for å understøtte opptrappingen.

- Det er lett å se for seg hvordan det vil bli. I dag er det over 70.000 utenlandske soldater i Afghanistan. 20.000 er en økning på nesten en tredel. Jeg tror de logistiske implikasjonene vil bli tilsvarende tunge etter hvert som volumet på forsyningene går opp, mener Giustozzi.

- Samtidig er det nå en tendens til å sende mer og mer tyngre utstyr. Dersom amerikanerne sender soldater til Sør-Afghanistan, er dette omgivelser der tungt pansrede kjøretøy kan være nyttige. Men dette har også betydelige logistiske implikasjoner ettersom man må ta hensyn til vedlikehold og støttefunksjoner. Det betyr at de logistiske innvirkningene kan bli større enn tallet 20.000 kan tyde på.

Akilleshæl?

Uansett vil USA og Nato fortsatt være helt avhengig av det beryktede Khyberpasset, som av noen analytikere omtales som de vestlige styrkenes «akilleshæl». Gjennom de gjentatte angrepene i Peshawar, som er siste stopp før lastebilene fortsetter gjennom passet, viser Taliban og deres allierte i Pakistan at de akter å utnytte dette svake punktet. Strategien er å sakte, men sikkert tappe de vestlige styrkene for blod og krefter.

- Dette har alltid vært et problem i Afghanistan: Det er vanskelig tilgang, og begrensningene gjør det svært dyrt å frakte forsyninger. Dette betyr også at forsvarsbudsjettene i Nato-landene strekkes, sier Giustozzi.

- Jeg sier ikke at dette er den store faktoren som vil avgjøre det endelige utfallet av krigen, men det er en faktor som vil ha stor betydning.