Olaug Nilssen og Gunnhild Øyehaug kom inn som et friskt pust i den norske tidsskriftfloraen i 2005, med første nummer av Kraftsentrum på Damm forlag.

Friskt er kanskje ikke ordet, forresten - det første nummeret hadde tittelen «drit i litteraturen». Men radarparet Nilssen og Øyehaug representerte definitivt noe nytt, med sin uærbødige og sprelske innfallsvinkel til litteraturen.

- Så bra som dronninger

Nå er det altså over. Det sjuende og siste nummeret handler om blod og melodrama, en verdig avslutning, der forsida prydes av et stort portrett av dronning Sonja.

- Vi lurte først på om det var lov. Men bildet lå på slottets hjemmeside, og det sto at en kunne bruke det som en ville, sier Nilssen.

Hun håper at bildet sammen med nummerets tema bringer tankene mot blått blod.

Det opphøyd kongelige står i effektiv kontrast til innholdet, som først og fremst handler om det ekle, skremmende blodet.

- Samtidig synes vi jo at vi har vært så bra som dronninger, sier Nilssen.

I bladet skriver blant andre Gunnar Staalesen om blod i krimsjangeren, mens litteraturforsker Kjerstin Aukrust analyserer blod i øvrig norsk samtidslitteratur.

Øystein Runde har levert en bloddryppende tegneserie, mens Gunnhild og Olaug har spurt mødrene sine om blodmat. Det er ikke mange andre litteraturtidsskrifter som gir deg oppskriften på fettdryppende blodpølse. Mora til Olaug Nilssen anbefaler for øvrig å drikke varm melk til, fordi fettet størknet fort, og la seg som belegg på tennene.

- Det er et godt råd. Faren med feite ting er at det setter seg fast, sier Nilssen.

Etterlater tomrom

Kraftsentrums unike blanding vil bli savnet, og de etterlater seg et tomrom det blir vanskelig å fylle.

- Vi hadde tilbud om å fortsette, men særlig jeg var veldig lei. Eller, lei er ikke rett ord. Men jeg hadde ikke så mye overskudd til å drive mer i den formen, sier Nilssen.

Hun er likevel veldig fornøyd med det de har fått til i årene de holdt på.

- Alle numrene er temmelig ulike, samtidig som de har den bestemte tonen som er kjennemerket vårt, sier Nilssen.

Å vise at motsetningspar hører sammen, har vært en rød tråd i prosjektet; det høye og det lave, det ironiske og alvorlige.

- Hva er du aller mest stolt over?

- Jeg er veldig stolt av det første nummeret, fordi det var så uhørt, og det er et interessant nummer om drit, syns jeg. Vi var jo også veldig glade for den første anmeldelsen i Klassekampen, sier Nilssen.

Helle Vaagland skrev i anmeldelsen at hun hadde «lært mer om litteratur ved å lese Kraftsentrums befriende blanding av det lave og det høye enn på veldig, veldig lenge».

Personlig preg

Nilssen og Øyehaug ble gitt frie tøyler fra starten, og Kraftverk har hele tida hatt et svært personlig preg.

- Først og fremst har bladet handlet om det vi til enhver tid har vært interessert i, sier Nilssen.

Temanumre som «den nynorske kvinna» og «ironi og alvor» ligger klart i forlengelsen av deres egne bokutgivelser.

- Vi er jo nynorske kvinner som begge skriver et i landskap mellom ironi og alvor. Dette har vi vært opptatt av hele veien, også fordi stilen vår ofte har blitt kritisert å være for ironisk. Folk sier en ikke kan ta oss på alvor. Men det mener vi en absolutt kan, sier Nilssen.

Hun mener at bladet hele tida har dreid seg om raushet, og en blanding av tungt og lett.

- Vi har vært opptatt av å formidle det tilsynelatende tunge på en lett måte. Dette låter jo som klisjeer, men det har vært siktemålet vårt, og jeg syns vi har fått det til, sier Nilssen.

Muligheten til å sette et personlig preg har også gjeldt gjesteredaktørene som har vært innom.

- Jon Øystein Flink var redaktør, og det var veldig overraskende både for oss og leserne at han ville lage et nummer om Arnulf Øverland. Men det ble jo også bra, sier Nilssen

- Er det litt dumt at bladet ble så personavhengig, med tanke på å skulle fortsette?

- Selv hadde jeg vel håpet noen at noen andre skulle ta over. Gunnhild var uenig, og mente Kraftsentrum var for bundet opp til oss som personer, og hun har vel sannsynligvis rett.

Velkommen etter

Kraftverk har fått mye rosende omtale. NRKs Knut Hoem skrev nylig at det beste litteraturtidsskriftet i Norge akkurat nå heter Kraftsentrum.

- Men han sa jo også at ingen leste oss, sier Nilssen.

Til tross for at bladet har vært mer tilgjengelig og lekent enn mange av sine konkurrenter, har de ikke nådd så store opplag.

- Men dem vi har nådd har vi virkelig nådd. Vi får stadig entusiastiske og varme tilbakemeldinger fra lesere, sier Nilssen.

Eldre, etablerte litteraturtidsskrifter som Vagant og Vinduet treffer mange flere - men de har jo noen år på baken, påpeker Nilssen.

- Vi har vært et fint supplement. Men det er såpass mange litteraturtidsskrifter at det nesten blir for mye - sånn sett er det vel greit at ett legger ned, sier hun.

Olaug Nilssen synes det nye Vinduet virker spennende, selv om det neppe kan bli like radikalt og personlig. Hun håper andre kan la seg inspirere av Kraftsentrums død.

- Kanskje gjør det at noen andre vil lage sitt eget tidsskrift som er annerledes, sier Nilssen.

Om noen vil ta prosjektet videre, er de velkomne til det.

- Jeg blir glad om Damm kan finne andre som vil starte sitt eget blad, med samme frihet som vi har hatt. Og de må gjerne beholde navnet!

Men samarbeidet med Gunnhild Øyehaug er heldigvis ikke over.

- Nå skal vi jo jobbe sammen på skrivekunstakademiet, og kan fortsette kraftsentrumsideologien der, sier Olaug Nilssen.