- Slik det er nå har kapitalen ikke flere steder å gå, sier John Bellamy Foster, redaktør for det anerkjente tidsskriftet Monthly Review og sosiologiprofessor ved Universitetet i Oregon.

Han har i flere år brukt sin samfunnsøkonomiutdannelse til å levere kritiske analyser av det amerikanske finanssystemet og kapitalismens kriser.

Foster lar seg ikke overbevise av de etablerte, nyklassiske forklaringene på finanskriser, kort oppsummert at finansverdenen av seg selv skaper spekulative bobler som markedet før eller siden korrigerer, og at politikkens oppgave er å regulere finanssystemet for å dempe de verste utslagene når boblene sprekker.

Troverdighetskrise

- Ortodoks økonomisk teori har ingen mulighet til å forstå det som nå skjer, sier Foster

- Den forutsetter et slags ikke-forhold mellom det den kaller «realøkonomien» (faktisk produksjon, journ.anm.) og finansøkonomien. Man tror at det som skjer i finansens rike er ment å tjene realøkonomien, ved å gi den kreditten den trenger. Bortsett fra det, antas finanssystemet å være frikoblet fra realøkonomien og følge sine egne prinsipper, hevder han.

- Nyklassisk samfunnsøkonomi har for lengst sluttet å være politisk økonomi, og dens utøvere har kvittet seg med enhver forståelse for klasse og makt og erstattet dem med meningsløse abstraksjoner. Dette er så alvorlig at siviløkonomer i stor grad har sluttet å bruke modellene deres. Svakhetene ved det ortodokse økonomifaget viser styrkene til marxistisk politisk økonomi.

«Finansialisering»

Foster er enig med Noriss-forsker Erik Reinert, som i Klassekampen onsdag argumenterte for at krisa skyldes gapet mellom stillstanden i realøkonomien og den enorme veksten i finanssektoren. Eller, for å si det med Marx: Produktivkreftene er satt i lenker av produksjonsforholdene.

- Siden 70-tallet har vekstratene sunket, med små oppturer her og der. Jobber har forsvunnet, reallønna stått stille, husholdningsgjelda eksplodert, nettoinvesteringer falt og ulikhetene økt. Siden kapitalakkumuleringen må fortsette, må utbyttingen av arbeiderne øke og systemet «finansialiseres», sier Foster.

Finansialisering innebærer at økonomisk vekst og profitt konsentreres i finanssektoren. Utviklingen har kommet lengst i USA, siden landets kroniske handelsunderskudd tvinger det til å tiltrekke seg enorme mengder finansinvesteringer fra utlandet.

- De siste årene har over 40 prosent av all profitt i hele den amerikanske økonomien kommet fra monopolisert finanskapital. Men denne regnskapsførte profitten hvilte på gjelda til arbeiderne. Når arbeiderne ikke lenger klarte å betale, brøt systemet sammen.

Kriseplanene

- Finanssektoren selv mente at den hadde utviklet så gode forsikringer at risikoen ble minimal?

- Forsikringene mot tap og nedgangstider viste seg å ha samme effekt som om to naboer skulle ha forsikret hverandre mot brann og hele nabolaget brant ned, sier Foster.

- Bankene gikk tom for penger, kredittmarkedene stoppet opp. Den amerikanske sentralbanken trykket opp penger som en gal, men i stedet for å låne pengene videre ut gjorde bankene nøyaktig det Keynes forutså: De hamstret dem. Den eneste løsningen var å nasjonalisere bankene, noe som i USA aleine kan koste 2,25 billioner dollar, langt mer enn krisepakken på 700 milliarder. Marx bemerket ironisk at den eneste delen av nasjonalformuen som alle kan ta del i er statsgjelda. Gjennom krisepakkene blir statsgjelda et verktøy til å holde nasjonalformuen på private hender.

- Brukt opp alle utveier

Samfunnsgeografen David Harvey, verdens mest siterte geograf, har kalt «overakkumulering av kapital» for en av kapitalismens største selvmotsigelser. Overakkumulering skjer ved at kapitalistene hoper opp enorme mengder kapital og arbeidskraft på ett sted, uten å kunne føre dem sammen for å øke produksjonen og profitten.

Foster mener at finanskrisa er et symptom på overakkumulering av kapital.

- Mens det overinvesteres i fysisk kapital, begrenses etterspørselen av et mer og mer monopolistisk næringsliv. Før eller siden må kapitalen devalueres og akkumuleringen starte på nytt, sier han.

- Tidligere har overakkumulert kapital flyktet til lavkostland eller nye markeder for å unngå devaluering. Vil det skje igjen?

- Jeg tror ikke kapital har flere steder å gjøre av seg for øyeblikket. Enkelte gir inntrykk av at spekulasjonsboblene kan oppstå i hvilket som helst marked, men historisk sett har bobler i kapitalistiske økonomier vært basert på enten aksjer eller fast eiendom, og begge markeder er nå sprengt. Råvare- og matmarkedet svinger for mye, og dessuten faller de allerede.

Han mener systemet begynner også å nå sine geografiske grenser.

- Tenk bare på den massive urbaniseringen av bønder vi har sett de siste tiårene, som begrenser kapitalens muligheten til å pløye ny mark. Kinas nye rolle som verdensøkonomiens egentlige motor ser ikke ut til å ha stabilisert systemet, snarere tvert imot. På det imperialistiske plan er kapitalen i ferd med å nå den type grenser beskrevet av Rosa Luxembourg, hevder Foster.

Han synes debatten på venstresida har vært for fokusert på å berge systemet.

- Vi bør ikke bruke tid på å uroe oss over verdens kapitalister. Dette er et historisk øyeblikk, når arbeiderklassen overalt kan slå tilbake mot rovdyrets logikk.