Facebook
Twitter
Digg
Skriv ut
Hilde Marie Kjersem lager musikk inspirert av Mikke Mus og synes jazzmiljøet er for korrekt. I dag kommer ny plate.

- Det tok så lang tid det måtte ta, sier Hilde Marie Kjersem. Helt enkelt.


Den unge jazzvokalisten er i disse dager aktuell med nytt studioalbum, fire år etter forrige utgivelse.


Den gang var det standardlåter som sto på programmet, da hun og Jon Eberson, en av hennes jazzlærere på Norges Musikkhøgskole, sammen ga ut skiva «Twelve O’Clock Tales». Nå er standardlåtene byttet ut med 42 minutter med jazzanarki.


- Jeg følte jeg trengte tid til å kvitte meg med de innlærte normene og reglene fra utdanningen min. Etter debuten var jeg usikker. Var dette meg? Hadde jeg laget noe for å gjøre andre til lags? spør Hilde Marie Kjersem.


Tidlig ute


I 1995 sto den da 14 år gamle Hilde Marie Kjersem på scenen under Ungdommens kulturmønstring i hjemfylket Møre og Romsdal, mens hun framførte 90-tallshiten «Zombie». Det satt folk i salen.


Noen av dem lyttet ekstra nøye til den lille jenta med den store stemmen.


Rett etterpå ble nemlig fjortenåringen ringt opp av Rikskonsertene og invitert med på skoleturné i hjemfylket.


Nå - 13 år, to plateutgivelser og en jazzvokalistutdanning seinere - sitter Hilde Marie Kjersem altså her og prøver å ikke være altfor nervøs foran dagens plateutgivelse; den 11 låter sterke «A Killer For That Ache».


Media og vi


Wake up, you sleepyhead / It’s time to go / The morning daily is printed / and the town needs to know


Slik åpner platen som lenge hadde arbeidstittelen «The Newspaper Strike».


- Jeg hadde lyst til å lage en plate der det var et gjennomgående tema. Det handler om media, dette øyet alle ser med, men som ingen eier, sier Kjersem.


Hun forteller at hun alltid har vært glad i tegnefilm og fiksjon, og ser på mediene litt på samme måte.


- De byr på en verden som ligger ved siden av vår egen, en verden som ikke er virkelig. Det er ikke mediekritikk jeg bedriver, jeg er bare fascinert. Hvem er vi inni den verdenen der? Hadde vi vært dem vi var, dersom vi ikke hadde hatt dette bindeleddet?


Studioalbum


«A Killer for That Ache» har blitt litt av en reise; fra det første harpeanslaget via sprukne rhodes-tangenter, blåsere og øsende gitarer, og helt fram til avslutningslåtas banjoklimpring.


Innimellom høres det ut som et sirkus på vranga, andre ganger preges musikken hennes av småskakke og fjærlette vokal-kakofonier. Kategorimessig er plata vanskelig å dytte på plass i hylla, men over vatna svever hele tiden den dype, luftige stemmen til Hilde Marie Kjersem.


- Jeg hadde lyst til å lage et studioalbum og ta den helt ut. Selvfølgelig er det også morsomt å telle til fire og kjøre på også, men denne gangen hadde jeg lyst til å utforske de mulighetene som ligger i det å jobbe i et studio.


- Blir det vanskelig å spille dette live?


- Jeg har ikke noe ønske om å gjenskape dette live. Jeg synes det egentlig kan være ganske kjedelig å gå på konserter der jeg får nøyaktig det samme som på plate.


Inspirert av film


Tegnefilm er, som nevnt, en av Hilde Marie Kjersems inspirasjonskilder.


Lucky Luke, Mikke Mus på togtur, Dyretegnefilmer, filmer om hunder.


Det blir musikk av sånt.


- Hvis jeg skriver tunge tekster, forsøker jeg ofte å underbygge med musikk som sier noe annet. Naive, enkle, gledelige melodilinjer, for eksempel.


- Hvordan går du fram når du skal skrive?


- Jeg forsøker å gå på jobb, sette meg foran piano og se om det kommer noe. Det kan jo plutselig skje, ideene kommer nemlig ganske lett til meg - men de er hensynsløse i forhold til tidspunktet.


Plata skulle egentlig vært lost i havn av den amerikanske indieprodusenten Kramer - blant annet kjent fra tidligere samarbeid med band som Ween, 22 Pistepirkko og Butthole Surfers.


- Han lå mest på sofaen, så det endte med at jeg produserte plata selv, sammen med musikerne, sier Kjersem.


Ukorrekt


I et intervju med Aftenposten nylig, fortalte Hilde Marie Kjersem om tiden da hun bodde «i et kollektiv hvor vi abonnerte på Klassekampen og alt skulle være så korrekt hele tiden. Jeg fikk så lyst til å gå ut og kjøpe VG og Dagbladet og bli provosert».


Klassekampen ber henne forklare seg.


- Ja, hehe det ja. Det handler vel om at Klassekampen er en slags moralsk vokter.


- Du nevnte dette i sammenheng med at du var lei av det korrekte jazzmiljøet. Hva er koblingen mellom det og Klassekampen?


- Det handler vel om at man trenger kontraster, at alle miljøer fort kan bli fastlåste. Jeg kan bli fort lei av ting. Jeg merket det allerede under Øya-festivalen i Oslo i forrige uke. Det ble litt vel mye second hand-klær og rufsehår etter hvert. Da var det utrolig befriende å se N.E.R.D. komme på scenen med diamantringer og splitter nytt utstyr.


- Og i jazzen?


- Jeg føler at jeg har kommet til et punkt nå der jeg driter litt i det. Og det er deilig, for jeg har vær redd for å gjøre det som ikke er riktig. Det var jo et problem da jeg gikk ut av Norges Musikkhøgskole i 2003. Jeg hadde så lyst til å hive alt jeg hadde lært, alt det jeg visste var lov. Hvorfor gjør tenåringsjenter opprør mot mødrene sine? Det er jo for å kunne bli like sterke som dem.


Sterke følelser


Dagens plateutgivelse er nummer tre i rekken for 27 år gamle Hilde Marie Kjersem, men likevel er det en viss nervøsitet å spore.


- Jeg er i hvert fall glad for at jeg ikke er debutant denne gangen. Jeg likte ikke det.


- Ikke det?


- Nei, det var en ensom prosess, og noe man umulig kan forberede seg på. Det føltes veldig personlig da jeg debuterte, det var ikke engang som om at lufta gikk ut av ballongen - men mer som om ballongen sprakk, sier Kjersem.


Beskrivelsen kan virke i overkant dramatisk, særlig tatt i betraktning at Kjersem fikk gjennomgående god mottakelse forrige gang hun dristet seg frampå med en utgivelse.


Når det er sagt, virker det heller ikke som hun er livredd før dagens utgivelse heller.


- Det er riktig. Men når det gjelder det å debutere, har jeg vært der, og jeg vet derfor at det knytter seg sterke følelser til en utgivelse. Men denne gangen tror jeg at jeg skal klare å beherske meg.


Lørdag 20. september 2014
Forfatter Lars Ove Seljestad vil kaste lys over de mange norske guttene som velger å ta sitt eget liv. Det er et stort samfunnsproblem, mener han.
Fredag 19. september 2014
To store trykkerier er lagt ned, og 124 ansatte har mistet jobben så langt i år. Nå skal også Schibsted avgjøre om ett eller flere av konsernets trykkerier ­stenges.
Torsdag 18. september 2014
Norges anerkjennelse av dramatiker Peter Handke vil gjøre forsoningsarbeidet på Balkan vanskeligere. Det fastslår den serbiske menneskerettighetsforkjemperen Mariana Toma.
Onsdag 17. september 2014
Kunstnerorganisasjoner ber regjeringen bla opp 100 millioner kroner for å lønne kunstnere som stiller ut på statlig finansierte museer og gallerier. Et nytt prøveprosjekt er på vei.
Tirsdag 16. september 2014
Balkan-ekspert Svein Mønnesland er kritisk til dramatiker Peter Handkes uttalelser om Jugoslavia-krigene. Men han mener likevel Handke bør hedres med Ibsenprisen.
Mandag 15. september 2014
Det borgerlige byrådet i Oslo forventer nesten én milliard kroner av den blåblå regjeringen til nytt Munch-museum.
Lørdag 13. september 2014
Astrup Fearnley-museet gir null i betaling til kunstnerne som stiller ut på den kommende utstillingen «Europe, Europe.» – Skammelig og skandaløst, mener Unge Kunstneres Samfund og Norske Bildekunstnere.
Fredag 12. september 2014
Ibsenprisvinner Peter Handke er en viktig motstemme i diskusjonen om Balkankrigene, fastslår forfatter Jo Eggen. Han mener at kritikken mot forfatteren er urimelig.
Torsdag 11. september 2014
De minst lønnsomme utgivelsene blir skadelidende dersom det blir moms på bøker. Det slår en rapport fra Oslo Economics fast.
Onsdag 10. september 2014
At Ibsenprisen gis til Peter Handke, kan gjøre forsoning på Balkan vanskeligere. Det sier Bjørn Engesland i Helsingforskomiteen. For første gang går komiteen ut mot en kunstnerisk pris.
­

TV-guiden er levert av TimeFor.TV

TV-guide