«Selve kjennetegnet på politisk arbeid er maktkamp», pleide den politiske ringreven Einar Førde å si. Førdes mantra var følgende: «En politiker uten ambisjoner er en dårlig politiker.» Men i en tid der Arbeiderpartiet - Norges mest maktvillige parti - ligger historisk lavt på målingene, er det likevel lite som tyder på at de som er uenige i Jens Stoltenbergs politiske prosjekt forbereder seg på å ta over makten i partiet. Hovedgrunnen, ifølge kilder Klassekampen har vært i kontakt med, er at Ap ble så påført dype sår under den særdeles opprivende personstriden mellom Stoltenberg og Thorbjørn Jagland i årene fram mot Jaglands avgang som partiets statsministerkandidat i 2000, at partiet ikke vil tåle en liknende prosess i dag.

Venstresidens folk vil ikke bruke samme «skitne metoder» som høyresida brukte den gang, sies det. Dessuten fryktes det at utenriksminister Jonas Gahr Støre skal seile opp som en «redningsmann» hvis Jens går. Selv om Stoltenberg tilhører partiets høyrefløy, regnes den formuende eliteskoleutdannede Støre som enda mindre av en tradisjonell sosialdemokrat enn statsministeren.

Den store kommunikatoren

Da Jens Stoltenberg ble kjørt fram som motkandidat mot Jagland på slutten av 1990-tallet, var ett av hovedargumentene at han var en «stor kommunikator». I tiden fram mot Jaglands fall, presenterte tabloidene flere meningsmålinger som konkluderte med at Stoltenberg ville sikre Ap opptil 400.000 nye velgere hvis Jagland ble avsatt. Jens ble sammenliknet med Tony Blair (selv Carl I. Hagen omtalte ham som «den norske Blair») og høyresida i partiet - med hjelp av tilsynelatende allierte krefter i mediene - klarte å nedkjempe Jagland, som sto i en mer tradisjonell Ap-tradisjon enn den moderne sosialøkonomen Stoltenberg og hans allierte.

Under Jaglands ledelse gikk Ap på et kraftig nederlag ved kommune- og fylkestingsvalget i 1999 med en oppslutning på 28,6 prosent. Til VG sa partiets daværende nestleder Jens Stoltenberg følgende: «Det er klart at 30-tallet er en symbolsk grense for Ap.»

2001-katastrofen

Jagland ble tvunget til å trekke seg som partiets statsministerkandidat, og da sentrumsregjeringen ble felt i mars 2000, inntok 41 år gamle Jens Stoltenberg Statsministerens kontor. Gro Harlem Brundtlands yndling skulle få partiet på rett kjøl igjen etter Jagland-intermessoet, men velgerne satte ikke pris på Stoltenbergs «moderne» utgave av sosialdemokratiet. Det sjokkartede valgresultatet i 2001 var det verste for Ap siden 1924, og med 24,3 prosent syntes Stoltenbergs «symbolske grense» på 30 prosent fullstendig utenfor rekkevidde. Svaret på katastrofen var å trekke partiet i mer tradisjonell retning, ikke minst gjennom et tettere samarbeid med LO. Men reorienteringen var kun en betinget suksess for Ap-leder Jens Stoltenberg: Valget i 2005 brakte riktignok Ap tilbake i regjeringskontorene, men med et resultat på 32, 7 prosent var partiet likevel langt unna Jaglands resultat som Ap-leder med 35,5 prosent ved valget i 1997.

Snaue 26 prosent

Til tross for at 32,7 prosent ved valget i 2005 var partiets nest dårligste valg siden 20-tallet, har ikke Stoltenberg klart å løfte partiet i sin tid som rødgrønn kaptein. I sommer har Ap ligget på et snitt på snaue 26 prosent, samtidig som Høyre og Frp til sammen har snust på 50 prosent. Å nå opp mot den «symbolske grensen» ser ut som en særdeles bratt oppgave for en Stoltenberg som i det siste har møtt økende intern kritikk, blant annet fra folk som engang sto Thorbjørn Jagland nær, blant dem tidligere statsråder som Grete Knudsen og Gudmund Hernes.

«Seig og trist» er noen av karakteristikkene Stoltenberg blir tildelt av et rastløst kommentatorkorps, og selv VG, avisen som bidro sterkest til Jaglands fall og «stoltenbergeriets» inntog, skriver at «lyset har sloknet» på Statsministerens kontor. Til Aftenposten i går prøvde Stoltenberg å berolige nervøse partifolk med at «vi har ligget nede før vi, flere ganger, på meningsmålinger. Så er vi kommet sterkt i selve valget. Det kan skje igjen.» Men i Ap spør folk seg hvorfor man ikke klarer å få folkets gunst mens man er i posisjon.

Frykter Jonas

Jagland-kretsen er nærmest utradert i Ap, og består mest av alt av «has beens» fra 90-tallet. For å finne en opposisjon mot «stoltenbergeriet», må man heller lete i miljøene rundt venstrefløyens godgutt Trond Giske, selv om han er bortgjemt og låst fast i det lite prestisjegivende kulturdepartementet. Giskes maktbase ligger i hjembyen Trondheim, der hans tidligere nære medarbeider Rita Ottervik har klart å bli en mer populær ordfører enn byens gamle «burgermester» Marvin Wiseth. Ottervik og Trondheim Ap snuser på oppslutningstall fra Gerhardsen-epoken, og nyter stor tillit i byen. Det vakte derfor stor oppsikt at ingen fra Trondheim/Trøndelag tidligere i år fikk plass i den elleve personer store programkomiteen, som ledes av partiets nestleder, Helga Pedersen.

Men heller ikke i de kretser er det spesielt stor aktivitet for tiden. Etter det Klassekampen erfarer, er strateger på venstresida i partiet redde for å starte en lederdebatt i Ap fordi de frykter at Jonas Gahr Støre kan bli et aktuelt navn. Venstresida, spesielt i det stadig fløykjempende Oslo Ap, regner Støre som enda mer høyre enn Stoltenberg, og mobiliserer nå til full kamp mot Støres stortingskandidatur, hvilket mest av alt handler om hva som skal skje den dagen Stoltenberg går. Støre regnes som et fremmedelement og en gjest i Ap, eller som partiveteranen Kleiv Fiskvik nylig sa det: «Støre er ikke akkurat noen østkantgutt.»

Mye tyder på at partikontoret under ledelse av Aps mektigste partisekretær siden Haakon Lie, Martin Kolberg, sitter med nøkkelen til det som skal skje når Stoltenberg faller/går. Før sommeren var Kolberg på en rundreise i alle av partiets fylkeslag, og opptrådte «tungt» og «inngripende» i debattene, ifølge Klassekampens kilder. Ved en «maktsituasjon» - hvis Stoltenberg for eksempel skulle trekke seg etter et resultat godt under den «symbolske grensen» - vil Kolberg sannsynligvis ha mye å si om hvem som skal ta over. I Ap er det flere som spør seg om hvor Kolberg egentlig står hvis det skulle dra seg til. Likevel regner få med at Kolberg selv er en aktuell kandidat til ledervervet.