Lilie Chouliaraki er professor i medie- og kommunikasjonsstudier ved London School of Economics. Hun gjestet denne uken International Association for Media and Communication Research sin konferanse i Stockholm. Der ga hun en presentasjon om medierepresentasjoner av lidelse, basert på en artikkel hun arbeider med.

Chouliarakis forskning prøver å motsi en optimistisk tro på at teknologi automatisk skaper internasjonal solidaritet:

- Det finnes en idé om at vår medievirkelighet gjør begivenheter som er synlige for oss umiddelbare på en eller annen måte. Bilder av lidelse skal gjøre oss mer barmhjertige; gi oss det jeg kaller en «kosmopolitisk bevissthet,» altså at vi har forståelse av og solidaritet for internasjonal lidelse. Jeg har lyst til å utfordre den ideen, fordi den antar en automatisk forbindelse mellom bruk av teknologi og menneskelige følelser.

Total synlighet

Chouliaraki påpeker at ikke alle nyhetssaker har samme emosjonelle styrke eller politiske dynamikk. Derfor prøver hun å dele inn nyheter i kategorier:

- For det første har vi nyheter med svært lav synlighet. For eksempel «fire mennesker dør i båtulykke i India». Det er ingen bilder, ingenting som kobler deg til dem.

- Så har du de sakene der du har et bilde av lidelse, for eksempel «oversvømmelse i Bangladesh». Der har du bilder av oversvømte landskaper, folk i en robåt, etc. Det er et emosjonelt tomt og statisk bilde som ikke genererer mye empati.

- Men så har du en fullstendig annerledes situasjon der man har svært mange ulike måter å formidle lidelsen. Det beste eksemplet er kanskje 11. september. Der har man intervjuer med folk på åstedet, uttalelser fra Bush, lange bilder av Manhattans skyline som brenner, ekspertpaneler på tv-kanalene... Her har vi noe som er direkte motsatt: total synlighet, total tilstedeværelse. Man har empati med begivenheten og reflekterer over den og hva den betyr.

Men for Chouliaraki er det et viktig poeng at disse eksemplene alle sammen har det til felles at de tiltaler seeren som en del av et allerede eksisterende samfunn. Under bildene av 11. september og oversvømmelsene i Bangladesh ligger det ifølge henne en usagt antakelse av at Bangladeshere er annerledes, mens amerikanerne er noe som man kan og bør identifisere seg selv med.

Skaper solidaritet

- Ta to eksempler: Tsunamien i 2004 og demonstrasjonene mot regimet i Burma nylig. Begge førte til en faktisk ganske ekstraordinær politisk organisering i samfunnene i vesten. Men det er viktig å forstå at bildene derfra inngikk i en breiere mediekontekst av nettbasert aktivisme. Aktivismen la politiske rammebetingelser for samtalen om lidelsen, og det var helt sentralt i å skape politisk solidaritet.

Både tsunamien og demonstrasjonene forteller oss at det er mulig å hjelpe, mener Chouliaraki.

- Men vi må se forskjellene mellom de to eksemplene: tsunamien ble ikke kun mediert gjennom webkameraer og videosnutter, den ble mediert gjennom familiene til de savnete og døde. 9000 vestlige turister mistet livet. Vesten var også med i lidelsene og det berørte oss.

Chouliaraki konkluderer med at om vi vil vite noe media som en kilde til «kosmopolitisk bevissthet,» så må vi fokusere på eksempler som Burma, der vesten ikke har noe direkte på spill, men empatien likevel oppstår.

- Det oppsto en kortlevd, intens aktivisme som legitimerte motstanden i Burma. Jeg tror det forteller oss at selv om vi nok ikke kan revolusjonere mediestrukturen, så kan man i det minste bruke den for å skape bevissthet og internasjonalt samarbeid. Selv om det ikke kommer folk ut og demonstrerer i gatene, så er det likevel en sterk aktivisme som manifesterer seg på nett.

- Men hva er rollen til «offline»-aktivisme når politisk solidaritet må medieres?

- For å skape bevissthet og gi saken legitimitet er det viktig at folk kommer ut i gatene. Slike begivenheter skaper mediert bevissthet. Bare tenk på da millioner av mennesker over hele verden demonstrerte mot krigen i Irak 15. februar 2003. Det ga kredibilitet til saken og dyttet den inn i media. Venstresidens aktivister må være bevisste på både offlineaktivismens viktighet og onlineaktivismens nødvendighet.

Ingen bilder

- Spørsmålet blir da hva man skal gjøre med lidelse det er vanskelig å illustrere, for eksempel den globale HIV-epidemien eller følgene av global oppvarming?

- Helt ærlig så tror jeg at det i dagens medievirkelighet er lite man kan gjøre uten bilder. Det er derfor NGO-er og humanitære organisasjoner kommer inn i et symbiotisk medieforhold. Om de ikke har gode bilder, kommer de ikke på nyhetene. Og selv da er det en kamp. Det er også derfor disse «bildeløse» lidelsene blir bedre og bedre illustrert: Vi så for eksempel Al Gores rolle i å popularisere og illustrere klimaproblematikken med filmen «En ubehagelig sannhet».

- Når vi snakker om mediert lidelse tenker mange for eksempel på den store debatten omkring bildene fra sultkatastrofen i Etiopia på midten av 80-tallet.

- Ja, nettopp. Den startet en omveltning i hvordan vi avbilder lidelse. Michael Buerk fra BBC gjorde en rystende reportasje med bilder av døende barn, som så inspirerte Bob Geldof til å starte Live Aid. Samtidig mente mange at disse bildene reproduserte kolonialistiske bilder av Afrika som et kontinent med død og sult. Det ble en svær diskusjon om hvordan disse menneskene skulle representeres. Så ble det en omvending der man viste lykkelige barn og mennesker som mestret sine liv, som så avfødte en ny runde med kritikk: Hva er det vi prøver å si? Er disse menneskene selvstendige og frie, eller glatter vi over at vi utnytter dem?

- Hele denne historien om humanitær representasjon kulminerer altså i bilder der Afrika ikke lider. I dag har Amnesty International for eksempel en svært ironisk, tegneserieaktig estetikk. De bruker kjendiser til å snakke på vegne av de lidende. Det blir en slags konsumerisme der vi må tiltales som forbrukere av veldedighet, heller enn som medfølende mennesker. Dette er problematisk. Vi må anerkjenne at vi er rike fordi de er fattige og at vi prøver å forvalte den medierte relasjonen på en måte som er meningsfull for oss. Spørsmålet om hvem vi er for dem blir utelatt.

martin.gruner.larsen@klassekampen.no

«Helt ærlig så tror jeg at det i dagens medievirkelighet er lite man kan gjøre uten bildet»

LILIE CHOULIARAKI, MEDIEFORSKER