Forrige uke ble kulturminister Trond Giske presentert for en undersøkelse om kunstnernes levekår, utført av Telemarksforskning i Bø. Undersøkelsen viser kort fortalt at kunstnere jobber mye, tjener dårlig og er en økonomisk utsatt arbeidsgruppe.

Mye av årsaken til dette er at kunstnerne ikke lenger tar politisk ansvar for sine egne rettigheter, mener Anders Eiebakke, bildekunstner og tidligere styreleder i Unge Kunstneres Samfunn (UKS) og styremedlem i Norske Billedkunstnere (NBK).

- Norske kunstnere gikk fra å kjempe for rettigheter på 70-tallet til å administrere dem. Det har ikke blitt tenkt en radikal, ny tanke i kunstorganisasjonene siden 1979, sier Eiebakke.

- Byråkratene har tatt over hele det initiativet som kunstnerne ga fra seg. Det har blitt til at kunstnerne går til støtteordningene med lua i hånden i stedet for å skape et politisk initiativ for å bedre sin egen situasjon.

- Nivået er for dårlig

Bildekunstnere er en av de yrkesgruppene som utmerker seg med «til dels betydelig lavere kunstneriske inntekter enn de andre [kunstartene]» i undersøkelsen. I sin egen kunstart legger Eiebakke mye av skylden for situasjonen på NBKs skuldre.

- NBK har ikke klart å fokusere på det kunstneriske. Det er heller ikke rart, for veldig mange, både blant medlemmene og de sentrale, har aldri jobbet noe særlig som kunstnere. Det har å gjøre med at man har satt for lave faglige krav til organisasjonens medlemmer.

- Sannheten er at nivået har vært for dårlig i NBK, og at det har ført til at det har vært klin umulig å få dem til å komme med en offensiv kunstpolitikk. UKS har den faglige tyngden som skal til, men har ikke nok innflytelse i organisasjonen. Politikken styres oftest av folk som ikke er aktive kunstnere.

- Dette er en av de tingene det er vanskelig å snakke om i offentligheten uten å bli stemplet som elitist, sier Eiebakke.

Han mener at det er viktig at det finnes et dialektisk forhold mellom kunstnerisk definisjonsmakt og politisk definisjonsmakt i kunstnerverden og sporer det han anser som dagens svakheter tilbake til en strukturell endring som skjedde på 80-tallet:

- Det skjedde et sterkt skifte fra et 70-tall der kunstnere jobbet med kollektive løsninger og kjempet for rettighetene sine kollektivt, til 80-tallet, der den slags ble uglesett. Individualismen og nyliberalismen gjorde seg også gjeldende blant kunstnerne.

- På 90-tallet ble kollektiv organisering igjen relevant, men den organiseringen var ikke politisert på samme måte.

Ivaretar ikke rettigheter

Eiebakke mener at den vanskelige situasjonen for bildekunstnere ikke forsvares tilstrekkelig av NBK:

- Her er det snakk om å forsvare helt grunnleggende interesser. Norske Billedkunstnere må være den eneste fagforeningen i landet uten kollektiv forsikringsavtale. De kan altså ikke ivareta selv de mest basale rettigheter for medlemmene. Det er en organisasjon som er lammet.

Likevel er Eiebakke ikke uten håp for framtiden. Han mener å spore en større organisasjonsvilje blant yngre kunstnere i dag.

- Snart 10 år etter at jeg selv drev på med det, organiserer unge kunstnere nå i større og større grad gallerier og andre møteplasser. Det virker også på meg som om det er mer miljø for debatt og diskusjon og flere møtepunkter. For meg tyder det på at det finnes en faglig identitet blant de unge kunstnerne. Men de har kanskje ikke utviklet den til en politisk identitet ennå. I kampen om Kunsthøyskolen i Oslo, har de unge vist seg kampdyktige. Det gir meg håp.

Borgerlønn

For at kunstneren skal ha rett til å kreve spesiell støtte fra staten må dette rettferdiggjøres, mener Eiebakke.

- Jeg er i prinsippet for at alle mennesker, ikke bare kunstnere, skal ha en lønn å leve for, og støtter ideen om borgerlønn til alle. Men når kunstnere skal ha særrettigheter må de også klare å begrunne hvorfor. Når alle ikke får det, så må kunstnerne levere noe for at offentligheten skal gi dem det. Det kan man jo diskutere om kunstnerne i Norge gjør.

Blandingsøkonomi

En tydelig konklusjon i rapporten fra Telemarksforskning er at det er flere kunstnere i Norge enn markedet klarer å absorbere. Eiebakke mener at man må spørre hva det markedet er for noe:

- Kunstmarkedet i Norge er en blandingsøkonomi. Vi har for eksempel 5-prosentsordningen. I Norge går 5 prosent av hvert offentlige salg av kunst til støtteordninger for kunst. Norske kunstnere tjener fortsatt penger på Edvard Munch. Det er ikke staten som kaster penger etter kunstnere. Veldig mye av pengene kommer direkte fra den ordningen. Den er helt genial og fører til penger til kunstnerisk aktivitet fra kunstnerisk salg.

- Dette, pluss statlige stipend og garantiinntektsordninger står for en stor del av det kunstnere lever av, i tillegg til det private markedet. Men det kan aldri bli stort nok i Norge til å brødfø de kunstnerne vi trenger.

- Dette går på rekruttering. For å rekruttere kunstnere fra arbeiderklassen og innvandrermiljøer og så videre, så må de realistisk sett kunne leve av sin kunst. Dette er et enormt problem i norsk kunstliv: Kunstnere kommer fra middel- og overklassen, og har penger å ta av i etableringsfasen. Om man vil ha et kunstliv som er drevet av overklassens barn alene, kan man fjerne støtteordningene og kjøre Frps politikk. Da vil Preben og Sonia styre kunstlivet.

Derfor mener Eiebakke at det er viktig at stipendordningene reformeres:

- Ingen er fornøyd med dagens stipendordning, men det er heller ingen som har funnet noe bedre. Her må kunstnerne selv ta deler av skylden, fordi de har vært altfor lite synlige. Staten har ikke følt at det har vært nødvendig å ta med kunstnerne. Det er for lite aktivitet og for få krav. I stedet for å komme med offensive og radikale krav, stiller man seg på hælene og prøver å bevare ordningene, i stedet for å radikalisere og forbedre dem.