Fremdeles vurderes rollespill som et annenrangs kulturuttrykk, mener ledende rollespillskapere Klassekampen har vært i kontakt med. Nå etterlyser de bedre støtteordninger for sin kunstform.

- Det å få støtte avhenger helt av hva man klarer å definere seg som i søknaden, forteller Anders Nygaard i foreningen Spillskaperlaget.

- Man blir liksom nødt til å velge om man skal undertegne søknaden med «ungdomsarbeider», «drama-raring» eller «performancekunstner». Det er utrolig vanskelig å bli vurdert som det man faktisk er, nemlig spillskaper, forteller Nygaard til Klassekampen.

Veteran

Tomas HV Mørkrid er en av svært få som har klart å få utløst kulturmidler til sitt arbeid for å utvikle rollespillmediet. Han er en av veteranene i det norske rollespillmiljøet, og er en av bare to norske rollespillforfattere som er utgitt på forlag.

- Jeg er vel kanskje en av de mest seriøse spillskaperne i verden. Jeg har ambisjoner for min spillskaping som går utenpå det meste, men jeg føler nok ikke alltid at ambisjonene mine blir møtt med de alvoret de fortjener.

- Hva slags ambisjoner har du da?

- Jeg ønsker å uttrykke meg om verden, menneskene og livet. Jeg vil skape interaktive dramaer der folk får anledning til å utforske sin egen menneskelighet i samhandling med andre. Det er det rollespill handler om.

Mangler støtte

Hvis man ønsker å bli rik i en fei, finnes det sannsynligvis mer effektive måter å gjøre det på enn å begynne å skrive rollespill. Det kommersielle potensialet er begrenset, siden miljøet er forholdsvis lite og norsk neppe kan sies å være noe verdensspråk. Disse konkurranseutfordringene deler rollespillskaperne med en rekke andre skapende og skrivende kusntnere, som for eksempel dramatikere og lyrikere. Men i motsetning til mange andre grupper, mangler rollespillskaperne adekvate støtteordninger, forteller Tomas HV Mørkrid.

- Jeg ønsker jo å overleve som kunstner, og har sendt inn søknader til de tre store aktørene, nemlig Fritt Ord, Sparebankstiftelsen og Kulturrådet. Jeg har søkt om arbeidsstipend og garantiinntekt og jeg vet ikke hva, men det har vært vanskelig å nå fram. Jeg har en mistanke om at jeg ikke blir vurdert av likemenn, men av folk som kanskje ikke klarer å gi en faglig og teknisk kvalifisert bedømming. Vi som driver med dette må ofte forklare at «nei, dette er ikke barneleker. Det er seriøs kunst.»

- Er kompetansenivået i Kulturrådet for lavt?

- Nei. Kulturrådet har veldig høy kompetanse, men som kunstner tilhører jeg en helt ny gruppe. Kulturrådet har ingen god strategi for å inkludere nye kunstnergrupper, det innrømmet til og med Kulturrådets direktør da jeg snakket med han om disse tingene i 2004. Siden den tid har det ikke skjedd noe mer heller, ser det ut til.

Norge langt framme

Tomas HV Mørkrid har skrevet rollespill aktivt siden midten av 80-tallet, og mener at han har vært vitne til en revolusjon innenfor mediets utvikling. I dag vurderer han det norske rollespillmiljøet til å være helt i front på verdensbasis når det gjelder spillutvikling, riktignok til tross for mangelfulle støtteordninger.

- Det publiseres nå mellom 20 og 40 rollespillmanuskripter i året her i landet, og så å si samtlige gis ut privat. Bare to utgivelser har kommet på norske forlag så langt. Den økonomiske risikoen er for stor for forlagsbransjen, og det har jeg forståelse for. Samtidig gjelder det jo å ivareta dette unike miljøet før det forsvinner, sier Mørkrid, og peker på Løken-utvalgets rapport. Der kritiseres nåværende støtteordninger for ikke å ha vanskeligheter med å tilpasse seg til nye kunstformer. Nå håper Mørkrid at Kulturdepartementet vil ta opp tråden, og gjøre støtteordningene bedre egnet til å møte nye kulturuttrykk.

Får ros

Rosende konsulentuttalelser til tross; det blir ingen utgivelse av «Itras by» av Ole Peder Giæver og Martin Bull Gudmundsen. Uten en adekvat innkjøpsordning, blir den økonomiske risikoen for stor for forlaget - og dermed må forfatterne selv stå for utgivelsen, riktignok med noe offentlig støtte til kjøp av illustrasjoner.

- Vi har blitt vurdert og fått svært positive konsulentuttalelser på både Damm og Aschehoug, men det var tydelig at boka vår ikke ville komme på innkjøp og at det var hovedgrunnen til at dette ikke var noe å satse på, forteller Ole Peder Giæver. Han understreker at han ikke synes at det at vi har en innkjøpsordning er noen selvfølge, men kunne gjerne sett at den favnet videre når vi først har den, altså at den også kunne inkludere smale og ikke-tradisjonelle litterære uttrykk som tegneserier, fanziner og rollespill.

Kamp om midlene

For at en egenutgivelse i det hele tatt skal bli vurdert av innkjøpsordningen, koster det forfatterne 8000 kroner. Det er penger Giæver og medforfatteren Martin Bull Gudmundsen heller bruker på markedsføring. At de blir kjøpt inn, har de heller liten tro på. Til det er forståelsen for mediet for liten, mener han.

- Det hevdes fra tid til annen at vi i vårt land har en overproduksjon av lyrikk. Jeg vet ikke så mye om lyrikk, men jeg vet at rollespill er bruksbøker. De blas og blas og blas i, de skaper rammen for lesernes, spillernes, egne fortellinger. Som ung lånte jeg aldri med meg hjem noen diktsamling fra skolebiblioteket, men hadde jeg funnet en rollespillbok der ville jeg blitt henrykt. Denne kulturelle uttrykksformen krever medskapelse, ikke passiv lesning. Spillet oppstår spillerne imellom. Rollespill fremmer leserglede og kreativitet, og burde slik sett vært et selvsagt tilskudd i ethvert skolebibliotek, avslutter Ole Peder Giæver.