- Jeg er ikke overrasket over at kritikerne hans spiller ut AKP-kortet, men jeg hadde vel ønsket at de hadde bedre argumenter for hånden.

Det sier Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes til Klassekampen. Etter at hun publiserte Solstads essay i forrige uke, der han hevdet at ytringsfriheten blir en ødeleggende kraft når den dyrkes som hellig idé, har norske avissider vært tapetsert med innlegg og kommentarartikler om ytringsfrihetens betydning i Norge. Dag Solstad har måttet tåle mye motbør for sine meninger, særlig på bakgrunn av sin fortid som kommunist.

- Det som ligger i bunnen av Solstads tekst er at vi skal møte andre mennesker med respekt. Dernest sier han at goder kan misbrukes og bli et maktmiddel. Ærlig talt, er det kontroversielt? spør Sandnes.

Misforstått

Mye av kritikken mot Solstad skyldes dårlig lesning av teksten hans, tror Cathrine Sandnes.

- Dette preger særlig de første kommentarene som kom på essayet hans. Her kritiseres teksten for å ikke være noe de mener den burde være. Solstad skriver eksplisitt at han er for ytringsfrihet i alle land, men at hans essay tar for seg ytringsfrihet i Norge, her og nå, i denne gitte situasjonen. Likevel spør kritikerne: Hva med Burma? Hva med Kina? Dette har han jo allerede svart på! Enten er disse kommentatorene svake lesere, eller så benytter de uredelige retoriske grep for å framstille seg som smartere enn Dag Solstad. Det er det i virkeligheten svært få norske journalister som er. Det som ser ut til å ha unnsluppet mange av Solstads kritikere, er at dette er en litterær tekst. Den er ikke monologisk, den forteller ikke hva som er riktig og sant og ferdig med det. Den gir derimot stort rom for tolkning.

Tabu

- Første gang jeg leste essayet hans tenkte jeg «oi, her har han funnet fram til det eneste virkelige tabuet i norsk offentlighet». Solstad utfordrer et uimotsagt hegemoni med sitt essay. Det er derfor ikke overraskende at det blir debatt rundt dette, men jeg hadde vel ikke trodd det skulle bli så voldsomt. Jeg tror nok ikke reaksjonene hadde vært like intense dersom debatten ikke hadde tatt utgangspunkt i ytringsfrihet og muslimer, dessverre. Dette handler om hvordan vi framstiller oss sjøl i møte med de andre.

- Hva er det Solstad vil si oss, da?

- Poenget til Solstad, slik jeg leser denne teksten, er at vi må skille mellom ytringsfriheten og den «såkalte ytringsfriheten». Den første omhandler retten til å kritisere statsmakt og makthavere, mens den andre brukes til å forsvare andre, ofte kommersielle, interesser. Slik blir ytringsfriheten et maktgrep i seg sjøl, den blir de mektiges våpen som kan rettes mot de mindre mektige. Ytringsfriheten som retorisk figur kan brukes til å kneble andre ytringer. Dette er hva Solstad får øye på når han ser debatten mellom Selbekk og utenriksministeren på TV; Jonas Gahr Støre kan ikke snakke fritt, fordi dette ytringsfrihetsbegrepet ligger rundt og lammer et reelt ordskifte.

Etterpåklokskap

Sentralt i Solstads essay er en analyse av en TV-debatt fra 2006 med Jonas Gahr Støre og Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk. Flere av Solstads kritikere mener nå at han bedriver etterpåklokskap, to år etter at TV-apparatene ble skrudd av. Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes er ikke enig.

- Det blir en veldig journalistisk tilnærming til verden. Man kan ikke kreve at alle skal jobbe i det tempoet som passer dagspressen. Om Dag Solstad er etterpåklok? Han ringte meg allerede samme kveld, rett etter at den berømmelige debatten hadde gått på TV. Når vi likevel trykker essayet nå, opplever jeg ikke denne problemstillingen som mindre relevant enn den var for to år siden. Vi hadde selvfølgelig ønsket at hele denne problemstillingen hadde løst seg og evaporert i løpet av de to årene som har gått, men det har den jo dessverre ikke, sier Cathrine Sandnes.

Har ikke lest

Sandnes mener at Solstads essay har begynt å leve sitt eget liv som referansetekst, sjøl om svært få egentlig har lest hva han faktisk skriver:

- Et eksempel er kulturminister Trond Giske, som kom med referanser til teksten da han holdt åpningstalen under litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke. Da jeg spurte ham etterpå, innrømmet han glatt at han ikke hadde lest essayet. Man må vite at man ikke kan stole på andres utlegninger av en annens tekst, og særlig ikke journalisters utlegninger av den. Hadde den vært monologisk kunne man ha sluppet lettere unna med det, men dette er en annen type tekst som gjør det tydelig hvem som har lest den og hvem som ikke har gjort det. Det er synd, fordi man på den måten får en svakere diskusjon enn man kunne ha fått, tror Cathrine Sandnes.