- For meg som ofte jobber transnasjonalt, blir dette litt trangt, sier Elisabeth Eide til Klassekampen. Forfatteren og forskeren, som også er nestleder i Norsk PEN, påpeker at Dag Solstad i sitt essay ser ut til å operere innenfor nasjonen Norge.

- I andre land, som Pakistan, hvor jeg befant meg under karikaturstriden, er situasjonen en helt annen, og ytringsfriheten blir satt opp mot begreper som «krenkelse» og hensyn til religionen, uttaler hun.

Hennes andre ankepunkt mot Solstad gjelder hans argument om at de litterære verkene har oppstått uavhengig av de begrensningene som har vært lagt på ytringsfriheten.

- Men både Solstad og jeg vet lite om hvor mange som ville ha skrevet mer, om det ikke var for at de hadde blitt drept, sier Eide, og henviser til den afghanske forfatteren Bahauddin Majrooh som ble drept av fundamentalister i 1988. Likevel mener hun at Solstads essay stiller relevante spørsmål og kan være et godt utgangspunkt for debatt.

- Han har opplagt noen poenger. For folk som ser Norge og Europa utenfra, er det påfallende at når ytringsfriheten er oppe til debatt, handler det gjerne om ekstreme tilfeller som pornografi og provokasjoner. For dem som lever i mer puritanske og religiøse samfunn, fortoner dette seg underlig.

- Er det, som Solstad skriver, andre ting Kokkvold heller burde ha kastet seg inn i striden og kjempet for?

- Det er vanskelig å måle ulike menneskerettigheter opp mot hverandre. Jeg vil ikke stille meg til doms over Kokkvolds virke.

Førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo, Lars Gule, er en av dem som blir utsatt for sterk kritikk av Dag Solstad. Men Gule stiller seg uforstående til Solstads innlegg.

- Det er helt substansløst. Det finnes ingen argumenter i hans essay i det hele tatt, han baserer seg kun på følelser og subjektive inntrykk av de personene han kritiserer. Jeg må si jeg synes dette er patetisk, uttaler den tidligere lederen i Human-Etisk forbund.

Gule kobler lesningen av Samtiden-essayet til Solstads nylesning av Brand her i Klassekampen, hvor han blant annet sier: «Jeg er atter kommunist».

- Solstad sier også «Jeg innser atter det nødvendige». Han har en fortid i en bevegelse som gang på gang har angrepet ytringsfriheten, og hvis dette essayet skriver seg inn i hans nye selvforståelse som kommunist, må jeg si at han intet har lært av sin lefling med den totalitære stalinismen. Hans hyllest til «målet helliger midlene»-tenkningen i essayet om Brand, kan tyde på det, og kan kanskje forklare hans angrep på ytringsfriheten som ideal og prinsipp, sier Gule.

Forfatter Henrik Hovland, som sitter i utvalget for Forfatterforeningens ytringsfrihetspris, sier til Klassekampen at han er overrasket over det lave refleksjonsnivået i Solstads tekst.

- Solstad begår en Gaarder: Han en er anerkjent, eldre forfatter som skriver i affekt. Hvordan kan Solstad vite at det ikke har lykkes makthaverne å destruere et eneste betydelig verk? Biblioteket i Aleksandria nevnes som et unntak, men har Solstad virkelig ikke hørt om hva som skjedde med biblioteket i Bagdad da mongolerne erobret byen i 1258? Det sies at det ble kastet så mange bøker i elven at vannet ble sort av blekk, uttaler Hovland.

Solstads resonnementer er ikke klare, mener forfatteren, som peker på at Solstad tydeligvis mener at ytringsfriheten skal begrenses, men ikke sier noe om hvor linjene skal trekkes.

Hovland ironiserer over det punktet hvor han er enig med sin kollega:

- Jeg er helt enig i at det er en del ting i medie-offentligheten vi ikke behøver å bruke så mye tid på. En av dem er Solstads essay.