«Jeg stiller meg helt likegyldig til ytringsfriheten, slik man naturlig gjør overfor selvfølgeligheter.» Det skriver Dag Solstad i det siste nummeret av tidsskriftet Samtiden. Der går forfatteren hardt ut mot de en kanskje kan kalle Norges ytringsfrihetstalsmenn, som Lars Gule og Per Edgar Kokkvold. Disse forsvarer ytringsfriheten ut i det absurde, mener forfatteren.

- Hvorfor protesterer du nå, Solstad?

- Jeg synes det var på tide å slå inn åpne dører.

- Du føler deg ikke som en ensom kriger?

- Nei. Essayet kunne like godt vært skrevet av en verdikonservativ, men det er fint at jeg som opposisjonell forfatter skriver det, fordi jeg kan si at jeg ikke, som opposisjonell forfatter, føler meg truet.

Likegyldig

- Hva innebærer det egentlig når du skriver at du stiller deg helt likegyldig til ytringsfriheten?

- Om den skulle true meg, ville det være i egenskap av at jeg ikke hadde min rett til å uttrykke opposisjonelle synspunkter mot makthaverne. At man har rett til å gi uttrykk for dette er et enormt framskritt i Europas historie. Men dette angår ikke meg i dag. Den retten har jeg. Og det er andre ting som er problemet i vår tid. I foredraget viser jeg hvordan ytringsfriheten brukes i kampen for økte maktskiller og den hellige profittrate, som egentlig ikke har med ytringsfrihet å gjøre.

For ytringsfriheten er blitt en «hellig ide» som benyttes som «moralsk våpen» for å legitimere at rike land skal kunne underlegge seg fattigere og vanstyrte land, mener Solstad.

- I våre land er ytringsfrihet en selvfølge, men når man prøver å invadere andre land under påskudd av demokratiske verdier - kvinnefrigjøring er faktisk brukt som påskudd for å gå inn i Afghanistan - viser det hvordan vestlige land i dag bruker disse begrepene til etter min mening urettmessige kriger. Dette er jo ikke noe nytt. Det har alltid vært slik at kriger har blitt begrunnet med argumenter som virker humanistiske, sier han.

Solstad skriver også at litteraturen har overlevd ulike regimers sensur: «Det har ikke lykkes makten å destruere ett eneste betydelig verk. I hvert fall ikke som vi vet om.»

På tv

Men om Solstad tar ytringsfriheten som en selvfølge, er den stadig gjenstand for diskusjon, også her hjemme. Det mest oppsiktsvekkende eksemplet fra de siste år har vært karikaturstriden.

Solstad har studert en tv-debatt fra vinteren 2006, som han mener gir uttrykk for det «surrealistiske» forsvaret for ytringsfriheten. Deltakerne var Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk, Per Edgar Kokkvold fra Pressens Faglige Utvalg, islam-ekspert Lars Gule, samfunnsdebattant og humorist Shabana Rehman og utenriksminister Jonas Gahr Støre, samt programledere som la sin føring på debatten. Og mens tv-seeren Solstad hadde forventet at den karikaturpubliserende Selbekk nå måtte svare for seg, ble det motsatte tilfellet. Det var utenriksministeren som ble svar skyldig, i en situasjon der flertallet av paneldeltakerne var blitt utsatt for drapstrusler. «Man kan kanskje delta i debatten, men vinne den? Mot folk som har en dødstrussel hengende over sitt hode? Nei, ikke faen. Og det vet selvfølgelig enhver som jobber i et tv-studio,» skriver Solstad.

- Jeg fikk lyst til å skrive om tv-forestillingen den gangen den gikk, men det ble ikke noe av det. Det er jo bra å la dette stoffet modne også. Nå har jeg sett den flere ganger på dvd. Den sier noe om hvordan talen om ytringsfrihet virker knugende på fornuften, og den sier noe om rekvisittene. Jeg tror ikke programlederne er onde manipulative mennesker, jeg tror motsatt. Men de blir preget av tidsånden, og av programmet som krever en viss dramaturgi, sier han til Klassekampen.

- Jævlig selvgod

- Hva har du å utsette på Kokkvold og Gules retorikk?

- Den er så jævlig selvgod fra topp til tå!

- De pleier å si at de argumenterer prinsipielt?

- Prinsipielt, ja, men ut i det absurde! En slik prinsippfasthet har ført til både utenrikspolitiske og innenrikspolitiske uholdbare situasjoner.

- Hva tenker du om karikaturstriden nå i ettertid?

- Jeg synes faktisk at den blir pinligere og pinligere. I begynnelsen tror jeg de fleste syntes Selbekk hadde gjort noe dumt. Men så snudde pressen, og han ble nærmest utnevnt til årets mann. Men nå er ikke karikaturstriden tema for innlegget i og for seg. Jeg bruker den bare som et utgangspunkt.

Se og Hør

- Er det andre eksempler som opprører deg?

- Det er mye som opprører meg. Hver eneste dag kan jeg få nok. Jeg bruker jo Lillo-Stenberg/Sæther-saken som eksempel. Dagbladets leder protesterte mot dommen mot Se og Hør ut fra presseøkonomiske argumenter! Dette er et faktum, ikke noe jeg finner på, sier Solstad, som mener pressen kan virke direkte ødeleggende på ytringsfriheten.

Forfatteren er også sterkt kritisk til blogg-samfunnet.

- Blogg-samfunnet reduserer trykkefriheten. Og nå har det spredt seg også til papiravisen Dagbladet. Jeg så et angrep på Jonas Gahr Støre og meg i lørdagens avis, som hadde hele bloggsamfunnets språkdrakt, sier Solstad, med henvisning til humorspalten «Pressens farlige utvalg» som hver lørdag trykkes på side tre.

- Så det virker som om de prøver å være ungdommelige. Og artiklene er usignerte. Det var lettere før i tida, da hadde vi dekknavn. Kanskje vi skal gjeninnføre det, hehe. Men selv under dekknavn har jeg aldri stått bak et så forsøplet språk.

Liker Voltaire

Forsvarere av ytringsfriheten liker gjerne å sitere den franske opplysningstenkeren Voltaire: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.» Og selv om Solstad omtaler det som et «mantra», har han fortsatt et positivt forhold til utsagnet:

- Jeg synes sitatet er veldig fint. Det gir et godt sivilisasjonsutrykk i opplysningstidens ånd. Men ytringsfriheten trenger ikke å vernes i fredstid. Jeg har ikke noe imot ytringsfrihet i Kina, jeg skulle gjerne ønske at kineserne hadde det, men jeg kan ikke gjøre noe med det.

- I essayet du nylig har skrevet om Ibsens «Brand», skrev du blant annet «Jeg er atter kommunist». I ettertid har du gått tilbake på dette og sagt at dette ble skrevet «spontant». Er noe av dette også skrevet spontant eller kanskje litterært?

- Ja alt dette er litterære essays, det er ikke skolestiler. Det betyr ikke at dette er noe jeg dekker meg bak. Men i min glede over å skrive litterært, kan det dukke opp spontanuttrykk. Men det er nok mer av det i Brand-essayet.

- Hva slags motstand forventer du å møte med essayet om ytringsfrihet?

- Det vil jeg av taktiske grunner ikke si noe om, men jeg har klare fornemmelser.