Dag Solstad vil ha Brand ut av rollen som fundamentalist.

- Jobben er gjort for lengst, forteller forfatter Terje Holtet Larsen, som har sett nærmere på Nationaltheatrets produksjoner av Brand fra den norske urpremieren i 1904 og fram til i dag. Han skal holde innføringsforedrag til Calixto Bieitos oppsetning av «Brand» under Festspillene i Bergen.

- Nationaltheatret har en lang tradisjon for å framstille Brand som en svært menneskelig figur. Da stykket hadde urpremiere i 1904 var det nettopp dette som ble trukket fram, at hovedrolleinnehaver Egil Eide fikk fram det menneskelige aspektet ved Brand så godt.

Sympatisk

- Da Stein Winge satte opp sin «Brand» i 1998, var han klar på at han oppfattet Brand som en fanatiker og en fundamentalist, men det var en oppsetning full av forståelse. Ellers har vi jo Hans Jacob Nilsens oppsetning fra 1942, med August Oddvar i hovedrollen. Hans Brand ble beskrevet som en «fanatisk forkynner», og det var helt klart en strengere rolletolkning vi hadde med å gjøre enn tidligere.

- Hva forteller det oss? Dette var jo under krigen…

- Det er vanskelig å si. Regissør Hans Jacob Nilsen hadde jo jobbet med stykket siden før krigen begynte, og man var først og fremst opptatt av å vise en annen Brand enn den teateret hadde presentert i 1904, 1922 og 1928 - som i bunn og grunn var den samme forestillingen alle tre gangene, og med Egil Eide i hovedrollen i alle oppsetningene, sier Holtet Larsen og peker på den normale måten å se Brand på er nettopp det motsatte av den usympatiske fundamentalisten.

- Brand er en figur som er utfordrende å forstå seg på, han er like hensynsløs mot seg selv som mot omgivelsene. Det gjør ham ikke lett å like. Det ville kanskje være lett å framstille ham som en fanatiker, men slik har det faktisk ikke hvert fram til nå - i hvert fall ikke på Nationaltheatret, sier Holtet Larsen og trekker fram skuespillerne Per Theodor Haugen (1978) og Bjørn Sundquist (1990) som særlig minneverdige utgaver av Ibsens idealistiske helt i sympatisk tapning.

- Solstad skriver om Brands «dårlige rykte». Hvorfor er det bildet av den autoritære halvpsykopaten som har satt seg, til tross for alle disse forestillingene du viser til?

- Det er et godt spørsmål. Jeg ble i det hele tatt overraska over disse funnene sjøl.

Brandfelle

Uansett om det å sympatisere med Brand er noe nytt eller ikke, peker Terje Holtet Larsen på ironien i det følgende: Vårt ønske om å forstå Brand og ikke kalle ham en fanatiker, blir raskt en konvensjon i seg selv.

- Forståelsen av Brand som et sammensatt menneske er jo veldig politisk korrekt, og gjør at vi slik sett kan risikere å ende opp med den samme typen uforpliktende humanisme Ibsen jo ville kritisere, sier Holtet Larsen.

Hvordan skal man så forstå Brand uten å ramle ut i konvensjonsgrøfta i halvsøvne? Er det slik Solstad ser ut til å mene, at det gjelder å ta Ibsen bokstavelig? Terje Holtet Larsen er langt fra sikker.

- Nei, det får jeg ikke til. Tenk bare på sluttscenen, der skredet ikke bare begraver Brand, men også fyller hele dalen. Dette er altså kjærlighetens Gud. Han lar alt forgå, og utsletter ikke bare helten men også alle de vanlige menneskene i bygda. Hvordan skal vi forstå det?

Ubrukelig

I sitt essay trekker dag Solstad fram AKP som Brands arvtakere, før han stolt legger til: «Jeg er atter kommunist».

- Som revolusjonær helt ble Brand ganske tidlig avskrevet som ubrukelig. Georgi V. Plekhanov skriver allerede på begynnelsen av 1900-tallet at Brand kan sammenlignes med Don Quixote; Brand er en helt som ikke kan følges. Han vil føre folket avgårde, men vet ikke hvor. Kampen mot kompromisset har blitt et mål i seg selv, og blir dermed formålsløs. Artikkelen er for øvrig gjengitt i boka «Marxister om Ibsen», som kom ut på Oktober forlag i 1979.

- Er det noen perioder man ikke har funnet plass til idealisten Brand?

- Stykket ble ikke satt opp på Nationaltheatret på verken 1930-, 1950- eller 1980-tallet. Men Brand kommer som regel til overflaten med 12-14 års mellomrom, sier Holtet Larsen.