En utskjelt feministpioner

«Hun ble uthengt i aviser på det grusomste, og folk gjorde narr av henne på gaten» Elisabeth Aasen, statsstipendiat

FAKTA Aasta Hansteen Kunstner, levde 1824-1908. Utga i 1878 «Kvinden skabt i Guds billede» Forbilde for Lona Hessel i Henrik Ibsens «Samfundets støtter» og for Gunnar Heibergs «Tante Ulrikke». Engasjerte seg i målsaken. Æresmedlem av Kvinnesaksforeningen.

Skriv ut Tips en venn

EGENSINDIG: - Det virker som om hun var helt blottet for hemninger når det gjaldt å gi uttrykk for sine meninger, og det var det ingen forståelse for i samtiden, sier Elisabeth Aasen om Aasta Hansteen.

I går var det hundre år siden Aasta Hansteen døde. Hun var Norges første kvinnelige profesjonelle, utdannede maler. Hun var en pioner innen kvinnesaken, en av landets tidligste nynorskbrukere og en av sin samtids mest utskjelte personer. Hun var også meget eksentrisk, ifølge Elisabeth Aasen, statsstipendiat:

- Alle husket henne som en halvgal dame med paraply som hun brukte som våpen mot folk. I dag ville vi kanskje ha kalt henne et mobbeoffer. Hun ble uthengt i aviser på det grusomste, og folk gjorde narr av henne på gaten. Men hun var en meget spesiell person, med en spesiell bakgrunn, som talte sin samtid midt imot, sier hun.

Hansteen kom fra borgerskapet i Kristiania. Hennes far var en kjent professor i astronomi. Hun ble utdannet i København og Düsseldorf på 1840 og 50-tallet. Senere på 50-tallet etablerte hun seg i Kristiania som profesjonell portrettmaler.

Kunstnerkarriere

Kunsthistoriker Anne Wichstrøm mener at Hansteens virke som kunstner la grunnlaget for hennes senere virke som aktivist.

- Hun var aktiv som maler fra 1840-årene til 1860-årene, og hun hadde faktisk en fin karriere i en periode. Hun malte portretter av borgerskapets kvinner og menn, og fikk det godt til. Senere prøvde hun seg på større oppgaver som hun ikke maktet like godt. Hun prøvde å male bilder med bibelske motiver, som var det høyeste i kunsthierarkiet den gangen. Hun hadde ikke utdannelse til det fordi hun var kvinne, og det var nok noe av grunnen til at hun ikke fikk det til.

- Men jeg tror at hennes kunstkarriere la grunnlaget for hennes senere virke som forfatter og aktivist. At hun hadde en utdannelse og yrkesstolthet gjorde at hun kunne stå i offentligheten med sine saker. Det gjorde det også mulig for henne å reise og utvide horisonten sin.

Men etter 1860-årene sluttet hun å male profesjonelt. Til tross for dette kom hun resten av livet sitt til å se på seg selv som maler, noe man blant annet ser fra biblioteksprotokoller, der hun underskriver «Aasta Hansteen, malerinde».

Forholdet til samtiden

Når Klassekampen ber henne om å beskrive Hansteens forhold til samtid og ettertid som kunstner, sier Wichstrøm:

- På mange måter var maling det mest normale hun drev med. Konvensjonene som gjaldt innen kunst og maleri den gangen klarte hun ikke å bryte med. Hun stilte ut bildene sine i Kristiania til blandet kritikk. Kritikken er nok ganske sammensauset med hennes offentlige rolle som en litt snurrig person. At hun var en så annerledes kvinne som hun var, gikk inn i kritikken av henne, men de måtte likevel si at det var gode bilder, og at portrettene hennes var veldig vakre. Hun sluttet som maler hovedsakelig fordi hun ikke kunne gi uttrykk for alle sine interesser innenfor maleriet.

Kvinne- og målsak

Etter at hun sluttet å male gikk Hansteen igjennom en periode der hun var målsaksforkjemper. Aasen setter henne i sammenheng med de store navnene i målrørsla:

- De to store landsmålsforkjemperne var jo Ivar Aasen og Vinje. Etter at de hadde gitt ut bøker på landsmål ble Hansteen den tredje, noe som jo er ganske ekstraordinært. Hun ga ut den lille boken «Skrift og umsskrift i landsmaalet». Som målsakskvinne prøvde hun også forgjeves å utgi en lesebok på landsmål.

- Det var veldig uventet at en kvinne fra Kristianias borgerskap skulle være opptatt av landsmål. Jeg tror vi må se på det som et utslag av en solidaritetsfølelse med en latterliggjort og undertrykt gruppe, sier Aasen.

Hun beskriver også hvordan Hansteen ble opptatt av kvinnesak under opprullingen av en sladdersak i Kristiania:

- Hennes engasjement i kvinnesaken startet med en sprø historie om en svensk baronesse som ble forført av en medisinerstudent i København. Baronessen ble gitt skylda for forholdet. Hansteen satte i gang en solidaritetskampanje med baronessen, samlet inn underskrifter og holdt foredrag. Hun krevde at legestudenten måtte ta ansvar for sine handlinger, og protesterte mot at kvinner fikk skylden for menns handlinger. Hun fikk overraskende mye støtte fra såkalt vanlige folk, noe overklassestudentene vel bare hadde godt av.

Hetset

Omtrent samtidig kom John Stuart Mills bok «On the Subjection of Women» i dansk oversettelse. Det var en polemisk bok som i ettertid har blitt stående som et sentralt kvinnesaksdokument. I den krever Mill stemmerett og borgerrettigheter for kvinner. Forståelig nok møtte den mye motstand fra offentligheten.

- Da kom Hansteen for alvor ut i offentligheten, sier Aasen.

- Hun skrev fire svære artikler i Morgenbladet og Aftenposten til Mills forsvar. Der skrev hun også om kirkens maktmisbruk, som senere ble et viktig tema. Hun endte opp med å skrive en bok om kvinnen som skapt i Guds bilde, noe som selvsagt provoserte teologer.

Det var også i denne perioden at den offentlige mobbingen av henne var som verst, sier Aasen.

- Bare tenk: Hun gjorde sprø ting som å reise rundt og holde foredrag, og dette var på en tid da folk aldri hadde sett en kvinne på en talerstol noensinne. Folk stilte opp bare for å gjøre narr av henne, le av henne og avbryte talen.

Hennes eksentriske væremåte gjorde henne lett å mobbe:

- Hun var helt klart en eksentrisk og besynderlig kvinne. Hun snakket høyt, drakk på utesteder og sa merkelige ting. Det virker som om hun var helt blottet for hemninger når det gjaldt å gi uttrykk for sine meninger, og det var det ingen forståelse for i samtiden. Kvinner kunne ikke være eksentriske på den tiden. Hun ble en slags komisk figur, en byoriginal. Folk mobbet henne både i offentligheten og på gaten.

- Kanskje hun bare var uvanlig og eksentrisk, eller kanskje hun hadde en eller annen form for psykisk lidelse som ikke har blitt diagnostisert, sier Wichstrøm.

Hyllet

Etter å ha vært uthengt over lang tid dro Hansteen i landflyktighet til USA i 1880. Der ble hun i ni år. Til å begynne med jublet hun over friheten, men etter hvert slapp hun tom for penger. Hun forsøkte å livnære seg som portrettmaler, uten helt å lykkes.

Til slutt vendte hun tilbake til Norge. Der fant hun at mye hadde forandret seg i kvinnesakskretser og at hun nøt mye større anerkjennelse nå. 1. mai 1894, da hun var 70 år, ble hun hyllet som en kvinnesakspioner.

- Hennes 80-årsdag i 1904, fire år før hun døde, var enda mer grandios. Da var hun sammen med Camilla Collett regnet som den ene av de to store kvinnesakskvinnene i Norge.