Den internasjonalt anerkjente installasjonskunstneren Huang Yong Ping gjester for tiden Astrup Fearnley Museet i Oslo med utstillingen «Ping Pong». Utstillingen er et ledd i et lengre arbeid med kinesisk samtidkunst ved museet, som blant annet har gitt seg utslag i utstillingene «China Power Station».

Huang Yong Ping har siden slutten av 80-tallet vært en av de viktigste kinesiske samtidskunstnere i Vesten. Han var en av de første kinesiske kunstnerne som brøt med tradisjonell kinesisk kunst. For Ping kom bruddet i form av inspirasjon fra vestlig konseptkunst som Marcel Duchamp og dadaisme.

- Mine installasjoner trekker nå veksel på svært mange forskjellige kulturer og deres elementer. Kinesiske mytologiske fortellinger er viktige for meg, og det samme er vestlige kunstformer, blant annet dadaisme og konseptkunst.

- Mange kinesiske kunstnere i min generasjon var sterkt inspirerte av vestlige kunstbevegelser. Kinesiske kunstnere ville forandre seg selv og kunsten sin. Da Kina begynte å åpne seg opp i denne perioden, var det naturlig at man gikk til Vesten for å få inspirasjon. Men det interessante er hva man gjør med den inspirasjonen!

Samtidig bemerker Ping at mange av de kunstnerne som ikke forlot Kina samtidig som ham, sluttet å lage kunst og i dag har andre karrierer.

Vaskemaskin

Et viktig konseptkunstverk av Ping var kanskje et godt bilde på hans metode. Han tok bøkene «Det kinesiske maleriets historie» og den vestlige kunsthistorien «A Concise History of Modern Painting» og vasket dem i en vaskemaskin. Verket var den resulterende haugen med papirslaps.

- En norsk kunstkritiker ved navn Paul Grøtvedt har nettopp kritisert konsepkunst for å ikke klare å vise frem ideene bak i selve verket. Hvordan stiller du deg til den kritikken?

- For det første så mener jeg ikke nødvendigvis man trenger å ha en nøkkel for å få en forståelse av mine verk. Verkene er veldig åpne og umiddelbare, på tross av sine referanser. Så velger man selv tilnærmingen sin basert på egne erfaringer og kunnskap, sier han.

- Men selvsagt er jeg også klar over at dette er en vanlig kritikk, og at «mannen på gata» kanskje ikke forstår dette så godt. Men sånn er det ofte med kunst. Før forsto ingen Picasso, men det gjør stadig flere i dag. Om tyve år er kanskje Picasso altfor enkelt.

- Så derfor ligger det også et ansvar om å formidle til publikum. Men hvem som skal ta det ansvaret - om det er museet eller kunstneren - det må være et åpent spørsmål. Jeg er ikke sikker på om det bør være kunstnerens oppgave.

Humoristisk kunst

Pings svære installasjoner er ofte utpreget humoristiske, og avhenger ofte av en symbolsk eller visuell «vits» eller en eller annen form for ordspill.

- Det er helt riktig. Humor er et veldig viktig verktøy for meg! Det er en måte å behandle vanskelige problemstillinger på, på en lett måte. Det er kanskje særlig en måte å invitere folk inn i verket på. En måte å få dem interessert. Så kan de velge å gå inn eller ikke, sier han.

- Det finnes forskjellige former for humor. Det finnes også humoristiske former som ikke nødvendigvis er morsomme på den måten. Humor som ikke skal skape latter og god stemning, som kan brukes til å behandle alvorlige kunstneriske emner.

- Dette fikk meg forresten til å tenke på at Picasso malte flere portretter av seg selv som klovn. Det forstår jeg godt.

Zen og dada

Zen-buddhisme og kinesisk mytologi er to av de hyppigste inspirasjonskildene til Ping, i tillegg til hans vestlige inspirasjon.

- Er det en sammenheng mellom det å bli inspirert av zen og det å bli inspirert av dadaisme?

- På mange måter, ja. Det er to vidt forskjellige tradisjoner, men både dadaismen og zen er tradisjoner som har vært i sterk opposisjon. Zen tenkes ofte på som noe veldig alvorlig, men sånn er det virkelig ikke! I zen svarer munkene på spørsmål med nye spørsmål. Det er sammenligningen mellom spørsmål og svar som er det som er viktig. Det er egentlig en utrolig moderne uttrykksform, forteller han.

- Og de religiøse motivene du bruker?

- Jeg er ikke selv religiøs, men kanskje nettopp derfor kan jeg bruke disse kulturelle størrelsene objektivt i mine egne skulpturer. Om jeg brått skulle bli religiøs, så ville det nok bety at jeg måtte utelukke ting. Det er ikke det jeg ønsker å gjøre. Jeg ønsker kun å utelukke meg selv fra mine verker.

- Hva innebærer det?

- Jeg vet ikke. Det var bare noe jeg fant på nå, sier Ping og bryter ut i latter.