Kunstkritiker, kunsthistoriker og billedkunstner Paul Grøtvedt utgir i disse dager boka «Et kunstverk? Kunstkritikk på tvers». Der tar han et kraftig oppgjør med det han ser på som et kvelende hegemoni innen kunstinstitusjonene, særlig dominansen av konseptuelle strategier i kunst og teori, men også den institusjonelle makten.

- Problemet med konseptkunsten er at den i for stor grad vektlegger ideer og tanker som den har problemer med å få uttrykt i verket. Når kunstnere skaper verket er ideen og konseptet det viktigste, men jeg har jo ikke noen tilgang på den konseptuelle dimensjonen når jeg møter verket. For å ha den tilgangen må jeg få den gjennom verket. Men der er det få holdepunkter for å komme frem til idégrunnlaget i kunsten.

Kuratorer og kunstnere lager derfor ofte en følgetekst som forklarer verket. Det mener Grøtvedt tyder på en forlegenhet hos kunstneren, at han ikke har klart å nedfelle disse tingene i verket.

- I stedet for et selvstendig kunstverk får man en strikkeoppskrift. Innholdet må ligge i verket og uttrykkes i verket. Når du må forklare hva verket betyr, har verket spilt fallitt, sier han.

Mimesis

Et sentralt kunstteoretisk begrep hos Grøtvedt er det gammelgreske ordet mimesis, som regel oversatt med etterligning. Begrepet har tradisjonelt blitt sterkt knyttet til realisme og den figurative kunsten som imiterer virkeligheten.

- Mimesis er ikke en idé mange i kunstverdenen tar på alvor lenger?

- Nei, den ler jo folk av! Men jeg mener det er en feil. Jeg synes det er svært viktig å problematisere det begrepet og den dimensjonen som mimesis representerte i kunsten. Allerede Aristoteles skriver at mimesis ikke er et mål. Man skal altså ikke bare etterligne slik vi ser det. Snarere er det en metode for å uttrykke mer enn det som er virkeligheten. En måte å overskride eller utvide virkeligheten og tilføre den betydninger og meninger som ikke ligger der. Men da må man benytte virkelighetselementer, på den ene eller andre måten.

- Men skjønner jeg deg rett, så snakker du ikke om å vende tilbake til realismen og det figurative maleriet?

- Nei, overhodet ikke! Det vil si: Noen må jo gjerne gjøre det. Men når man presenterer for eksempel et monokromt maleri og sier at her er det dype betydninger, da lurer jeg på hvor de ligger. Straks man setter en strek på et monokromt lerret begynner det å tale, og da er det snakk om hvilke kompleksiteter man legger inn. Tenk bare på så forskjellige uttrykk som naivisme, ekspresjonisme og surrealisme. De har alle elementer av mimesis.

Grøtvedt mener at mimetiske relasjoner er en forutsetning for å kommunisere både språklig og visuelt, og at kommunikasjon er det kunstnere i bunn og grunn er ute etter. Han sier at kunsten i dag avbryter kommunikasjonen, og må gjenopprette en mimetisk relasjon, noe kun få konseptkunstnere har gjort.

Institusjonelt hegemoni

Grøtvedt hevder at den kunstneriske avmakten som har oppstått har ført til et institusjonelt hegemoni som er kvelende for kunsten.

- Det er helt innlysende for meg at slik kunstlivet har utviklet seg de siste 20-30 årene har vi fått en gradvis konsolidering av institusjonene, slik at de spiller en stadig viktigere rolle. Kuratorer, kunsthistorikere, kunstvitere og kritikere er aktørene i et institusjonelt byggverk som i stigende grad kontrollerer kunstlivet og bestemmer hva som er den riktige kunsten.

- Man kan belyse dette ved å se på hvordan kunstnerorganisasjonene hadde stor innflytelse frem til 1980-tallet. De hadde representanter i alle de store innkjøpskomiteene. Så skjedde det et skifte, og de ble skubbet ut. Deres kompetanse var ikke lenger ønsket. Den kompetansen som rykket inn og tok over styringen, var en teoretisk, kunsthistorisk kompetanse. Den bestemte nå hva som skulle være det toneangivende.

- Den forrige direktøren i Nasjonalmuseet, Sune Nordgren, sa i en debatt med meg i Dagbladet at kunstnerne ikke hadde kompetanse til å vurdere kunstneres verker. Kun kunsthistorikerne og kunstviterne kunne det, sa han. Jeg ble forarga, og skrev svar. Men det som var uventet var at ingen av kunstnerorganisasjonene eller kunstnerne opponerte. Man skjønner kjapt hvorfor: Om de hadde protestert hadde de ved neste innkjøpsrunde blitt avvist av Nasjonalmuseet.

- Et annet eksempel er debatten jeg har hatt i Klassekampen med Øyvind Storm Bjerke, som er professor i kunsthistorie ved UiO. Han snakker jo om «avskaffelsen av kunstbegrepet som normativt». Sakkyndige som har greie på kunst ikke vurdere lenger, men klassifisere, sier han. Jeg stilte det som et problem for ham, at dersom det å klassifisere ikke er en normativ vurdering, hvordan kunne han da stå på sidelinjen og si at Allis Hellelands innkjøp av Unni Askeland til Nasjonalmuseet ikke var faglig forsvarlig, men en skandale? Her venter jeg fortsatt på et svar.