Demokrati

Tirsdag 25. mars, 2008
- Vi står overfor en taushet om Norges tilknytning til Den europeiske union som gjør at norsk politikk overfor EU er overlatt til embetsverket. Denne advarselen serverte Europabevegelsens Grete Berget Dagbladets lesere i påska. Hun peker på at Norge er mer tilpasset EU enn noen gang siden et flertall sa nei til norsk EU-medlemskap en vakker novemberdag i 1994. Gjennom EØS-avtalen har vi fått 5000 direktiver og forordninger, i tillegg har Norge blitt knyttet til EU gjennom blant annet Schengen-avtalen. Berget viser til at direktivene gjerne bankes igjennom i rekordfart - uten nevneverdig debatt - og slår fast at «det er ikke slik demokratiet skal være». Det har hun selvsagt rett i. Problemet er at Berget deretter snubler i sin egen iver etter å få Norge med i EU.
- Etter en billig retorisk øvelse der EU-motstanderne i regjeringen kåres til «ja-sidens største helter», bruker Berget hele sin harme til å slå fast at Norge «har fått være med på det meste uten å få stemmerett». Dette er velkjent toner. Påstanden er at et EU-medlemskap vil styrke det norske demokratiet, fordi det vil gi oss mulighet til å delta direkte i beslutningsprosesser som har konsekvenser for oss. Berget går med andre ord fra en nødvendig kritikk av mangelen på demokrati ved EØS-avtalen (den manglende viljen til å bruke vetoretten gjør selvsagt ikke saken bedre), til å konkludere med EU-medlemskap som en slags redning for norsk demokrati.
- Berget er altså bekymret over embetsverkets makt. Men er hun for eksempel like bekymret over overføringen av makt til domstolen i EU? Dette gjør at en håndfull dommere «blir svært sentrale på grunnleggende felter som i konkurranselovgivningen, som gjøres gjeldende på stadig flere områder», for å låne en formulering fra Øyvind Østerud. Det er selvsagt ingen styrke for demokratiet i en union som allerede lider av et åpenbart demokratisk underskudd. All ære til Berget for forsøk på å reise debatt rundt demokratiske underskudd ved norsk EU-tilpasning. Utspill der EU-medlemskap gjøres til en vidunderkur for norsk demokrati, bidrar imidlertid ikke til en spesielt opplyst debatt.










