- Ideen om at interessante liv er født i smerte er nok en sjangerforventning til biografien, sier biografiforsker Marianne Egeland til Klassekampen.

I går brakte Klassekampen et intervju med Stephen J. Walton, forfatteren av boka «Skaff deg eit liv! Om biografi». Walton ønsker å stimulere til en prinsipiell diskusjon og bevissthet rundt sjangerens grunnpremisser. Han beskriver den norske biografien som «ein populær og estetisk konservativ sjanger… i praksis stort sett uforstyrra av prinsipiell refleksjon eller den eksplisitte bruken av teori». Sjangeren er kriserammet, mener han.

Egeland sier seg enig i Waltons påstand om at biografien er underlagt en del normative sjangerkrav som til tider tar form som ideologi. En av de mest sentrale av disse ideologiene er ideen om at «han fikk betale». Om et liv er interessant nok til å fortelles, så må hovedpersonen betale dyrt for det.

Han fikk betale

- Jeg har skrevet om det jeg kaller «det melankolske unntaksmennesket» - det originale, lidende, enkeltstående individet - som er en fast figur i biografier, særlig litterære. Det betyr jo ikke at det ikke i mange tilfeller faktisk er slik at den biograferte led.

- Walton fremhever også behovet for eksperimentering med andre former enn heldekkende livshistorier. Er det en holdning du kjenner deg igjen i?

- Det heldekkende teppe av fortelling er en fiksjon. Å få med alle detaljer i et liv er umulig. Uansett hva du gjør blir det en prioritering: Hva velger biografen ut, og hva velger biografen inn? Er det smerten og de store bevegelsene, eller er det uendelighetene av trivialiteter? Det blir et spørsmål om hvilke pragmatiske hensyn man tar for å skape fortellingen. Kravet om den står sterkt i vår tid. Alt er fortelling. Det er et paradigme, men det blir også et dogme.

- Blir det et etisk problem?

- Det kan det jo bli, hvis personer dyttes inn i skyggen fordi biografiobjektet må belyses på deres bekostning. Man må analysere hva som prioriteres og hva som dyttes bort, og av hvilke grunner. Får de tause et språk i teksten, eller forblir de tause? Og her bør det bemerkes at de tause gjerne har vært kvinner. Det er helst menn som skriver biografier, og det er fortsatt helst menn som biograferes.

Biografiindustri

Egeland er tilbakeholden med å bruke ordet ideologi, men vil fremheve at biografiens forutsetning er en tro på at det går an å skrive en livshistorie.

- Er det mulig å skape en slik fortelling om et liv?

- Det må det være, rett og slett fordi så mange gjør det. Da jeg skrev boken min «Hvem bestemmer over livet?» var biografien ansett som en umulig sjanger på universitetet. Men den har jo aldri vært mer umulig enn at det ustanselig kommer ut nye biografier som når et stort publikum.

- Waltons grunnholdning til biografien er skepsis. Hvordan ser du på sjangeren?

- Min holdning til biografien er nok i stor grad preget av mitt arbeid med Sylvia Plath og biografiene og resepsjonen av henne. Når jeg ser hva biografene - og også litteraturforskere og journalister - har brukt Plath til, minker ikke akkurat skepsisen. Jeg kalte det "biografiindustri". Det kom fem store biografier i løpet av bare 15 år, i tillegg til en lang rekke kortere introduksjonsbøker. Da blir det nesten en slags industri.

- Dette betyr at det er mye biografi og liv som kanskje i for stor grad fortrenger det hun skrev. Det sies ofte nå til dags at det ikke går an å skrive om hennes dikt uten at det ender opp i biografien hennes. Det mener jeg er tull. Det må være mulig å lese diktene uten at man kjenner hennes historie, men den har vært så mye omtalt i offentligheten at den legger seg mellom leseren og verket. Biografene sier nesten alltid at de håper at akkurat deres bok skal føre leseren tilbake til litteraturen, men man kan jo lure på hvorvidt det skjer.

Fascinasjon

-Men om det faktisk er like sannsynlig at vi leser biografi som at vi forholder oss til personens livsverk, hva er det som gjør fascinasjonen til biografien så sterk?

- Lesere blir nysgjerrige på mennesket bak de bøkene som har engasjert dem, bak de store handlinger. Dels er det nok at man kan lære om perioder, epoker, land, familier. Biografien gir tilgang på historisk kunnskap som det ofte ikke er plass til i tradisjonelle historiebøker. Den gir ofte følelsen at man lærer den biograferte å kjenne. Men om vi får den fornemmelsen av å kjenne noen ut og inn har vel en slags forførelse funnet sted. Og om vi sitter igjen med den følelsen, hvilke grep er det da biografen har tatt i bruk for å fremkalle den? Og er de grepene da en historieforfalskning eller en kunstnerisk frihet? Det forblir altså en sjanger befengt med mange dilemmaer.

Egeland ser likevel tegn til forbedring.

- Nå leser jeg ikke alle biografier, og vil ikke være for bastant, men personlig synes jeg det er en utvikling til det bedre at flere biografer opererer med noter, referanser og kildelister enn for ti år siden. Det var svært mangelfullt tidligere i den populære biografien. Det må jo være et gode at man i større grad kan etterprøve etterretteligheten til en biograf. Men det blir likevel alltid et sprang fra kildene til fortellingen om livet uansett hva man gjør. Det ville være nyttig med flere vitenskapelige biografier, men jeg må være realistisk, med beklagelse: det er et lite land vi lever i, og det er ikke økonomi til å finansiere slikt. Etter mange år i Universitetsforlaget kan jeg nok bare slå det fast.