Tone Hansen, kurator ved Henie-Onstad Kunstsenter:

- Det har vært så mange omstruktureringer, så mange vikarierende sjefer, og så lite fristende for fagstaben å ta lederstillinger internt at det tyder på et alvorlig strukturelt problem på Nasjonalmuseet. Det er åpenbart at de ansatte får produsere for få utstillinger, debatter og samtaler og at den faglige makten er svekket. Det har blitt et slags vakuum rundt Nasjonalmuseet. Det er på tide med en skikkelig oppvask, hvor de burde se på hvordan de faglige ansatte kan få makten tilbake. Nå diskuterer vi nok en gang på detaljnivå om innkjøpet av Unni Askelands bilder. Men ett innkjøp på 600. 000 hadde ikke vært et problem hvis Nasjonalmuseet hadde satt en faglig agenda ellers. Det er det alle lengter etter, og det er derfor Askelands bilder diskuteres.

Marit Paasche, kunstkritiker:

- Det som er interessant nå er hvorvidt kulturdepartementet fastholder at de har tillit til Bjelland. Hvis Giske lar Bjelland sitte uansett hva han gjør får det ingen konsekvenser. Men jeg synes det har kommet fram så mye problematisk at jeg synes det er rart om han blir sittende. Nasjonalmuseet er i dag helt fraværende i sin satsning på samtidskunst, og oppleves som irrelevant for fagmiljøet og kunstnerne. Og det har vært mange problematiske saker oppe, blant annet da Helleland påla de ansatte munnkurv. Nå bør Kulturdepartementet våkne opp og handle. Bjelland har faktisk det øverste ansvaret for hvordan museet blir drevet.

Henrik Wivel, kulturredaktør i Weekendavisen:

- Dette er en nøyaktig gjentagelse av hva som skjedde i Danmark, og en bekreftelse på Nietzsches teori om den evige gjenkomst, konstaterer Weekendavisens kulturredaktør Henrik Wivel tørt.

- Slik er Allis Helleland. Nasjonalmuseets styre har et stort ansvar, mener Wivel, siden Hellelands lederstil har blitt behørig omtalt og kritisert i danske aviser i over ti år.

Hellelands ettermæle i Danmark er likevel blandet.

- Vi holdt jo ut med henne lenge. Kulturdepartementet holdt ut lenge, og dermed nyanseres jo også bildet, for hun kan jo også noe. Hun har en vilje og en kraft til å gjennomføre ting. Av og til får det forferdelige konsekvenser, som i Norge nå. Men i Danmark gjennomførte hun også noen store utstillinger og administrerte en komplisert ombygging av Statens Museum for Kunst, uten at museet veltet av den grunn.

Wivel skildrer Helleland som en egenrådig og labil person.

- Hun kan plutselig bestemme seg for noe. Det er det Kierkegaard kaller det demoniske. Det er derfor alle blir så forferdet. Det omstridte kunstkjøpet som har skjedd i Norge nettopp nå, er i så måte typisk. Det er slik Allis Helleland manifesterer seg. Hun går mot konvensjonen og den alminnelige smak. Og slik vil det fortsette til hun slutter eller eventuelt blir avsatt, hevder Henrik Wivel.

Ingvill Henmo, redaktør i Billedkunst:

- Protesten fra de faglig ansatte virker veldig dramatisk, kritikken går vel på alt - lederstil, personalhåndtering og faglige vurderinger. Det er egentlig veldig trist. Det er klart dette går på personlig egnethet, men hvis strukturen i utgangspunktet er feil hjelper det ikke å bytte ut folkene i strukturen. Jeg tror det er et strukturelt problem på Nasjonalmuseet, som oppsto etter at flere museer ble slått sammen til én konsernmodell.