Klassekampen har i flere artikler skrevet om forskere som betaler sine informanter. Fredag hevdet sosiolog Jon Rogstad at det er problematisk når organisasjoner som er finansiert av det offentlige tar seg betalt for å opptre som informanter. Ifølge Rogstad er det vanskelig å avgjøre hvorvidt de er betalte konsulenter eller uavhengige informanter i disse tilfellene.

Rogstad nevner Organisasjon mot offentlig diskriminering (Omod) som et eksempel. Omod er en frivillig organisasjon som får statlig støtte. Likevel har de stilt seg spørsmålet om de ikke bør ta seg betalt når de gir informasjon til forskere. Men foreløpig gjør de det ikke.

- Her er det snakk om ulike roller. Er en organisasjon en informant eller kompetanseenhet? sier Anita Rathore, nestleder i Omod til Klassekampen.

- Omod har eksistert i 15 år, og i løpet av den tiden har vi opparbeidet oss spisskompetanse på minoritetsfeltet. Vi sitter inne med mye kunnskap og informasjon, og vi gjør det i en sammenheng hvor det er en ubalanse i maktforholdet mellom majoritet og minoritet. Spørsmålet blir da: Hvilke spørsmål stilles av hvem? sier hun.

Kunnskap koster

Rathore mener det er helt naturlig at organisasjonen tar seg betalt for å dele sin kunnskap med forskere:

- Hvorfor er det etisk betenkelig at vi som en kompetanseenhet setter en pris på vår kunnskap, når forskere som ønsker tilgang til denne kunnskapen selv høster fortjenesten? Noe de gjør i form av både lønn og bokinntekter, samt opparbeiding av kulturell kapital.

- Men har ikke dere i rollen som en frivillig organisasjon også et ansvar for å bidra i den store offentlige samtalen uten å kreve økonomisk kompensasjon?

- Omod er ikke en informant, derimot er vi en kompetanseenhet. Organisasjonene kan ikke sees på som tilfeldige informanter. Vi har et krav fra myndighetene om at vi skal være selvstendige. Derfor er vi også nødt til å innta en posisjon som ligner på konsulentvirksomhet.

- Minoritetsorganisasjonene må jobbe på andre premisser enn forskerne. Vi blir bedt om å utvise dugnadsånd, mens forskerne tross alt tjener penger på sitt arbeid. Det kan ikke være slik at det vi gjør på dugnadsbasis, er noe andre skal komme inn og tjene penger på. I tillegg er det viktig å understreke at vi i Omod representerer minoriteter, sier Rathore.

Bør tilbakeføres

- Hva er spesielt med at dere representerer minoriteter?

- Det betyr at vi har et særskilt ansvar overfor akkurat den interessegruppa. Vi må huske på at forskerne som regel er representanter for majoritetsbefolkningen. Og de bruker informasjonen de får fra minoritetsbefolkningen som råmateriale i sitt arbeid. Rathore sier at det forskes mye på minoriteter i dag, og at det man henter ut fra dem også skal tilbakeføres til dem:

at det man får ut av informasjon fra minoriteter bør føres tilbake til dem.

- Men slik det er i dag, gjør forskeren karriere gjennom å forske på innvandrere. Når forskningsprosjektet er ferdigstilt, er forskeren trygt plassert i en god stilling, mens informanten bare opprettholder sin status som forskningsobjekt.

Aldri press

På lørdag uttalte Guri Tyldum at det lett kan oppstå et etisk dilemma når informanter blir rekruttert gjennom organisasjoner. Hun mente informantene kunne føle seg presset til å fortelle mer enn de hadde lyst til. Informantene kunne føle press fra organisasjonen de ble rekruttert av, fordi de ofte sto i et avhengighetsforhold til denne.

- Blir Omod brukt til å rekruttere informanter til forskning?

- Vi formidler kontakt mellom mange ulike aktører i ulike sammenhenger etter behov. Vi formidler sjelden informanter til forskere. Jeg ville aldri ha pekt på en person og sagt at han kan dere bruke. Av og til kan vi gi en pekepinn på hvilke miljøer det kan være hensiktsmessig for forskere å ta kontakt med.

- Men generelt sett er det ikke vanskelig for forskere å komme i kontakt med informanter. Dersom man ønsker å studere forholdet mellom politi og minoriteter, er det bare å gå ut på gata plukke opp folk, sier hun.

- I de tilfellene hvor forskere har henvendt seg til dere for å komme i kontakt med informanter, vil dere vel komme i et etisk dilemma? Vil ikke disse menneskene føle et ekstra press for å stille opp og fortelle en historie de i utgangspunktet ikke vil fortelle?

- Vi ville aldri be, og langt mindre presse, noen av våre klienter til å gå inn i en situasjon de ikke ønsker å være i. Om vi formidler kontakt, er det fordi personen ønsker å fortelle sin historie. Og da velger personen selv hvordan hun ønsker å legge fram sin historie, sier Anita Rathore.