Tirsdag 7. juni 2005
Da Norge fant seg selv
– Det er litt for lett å overdrive betydningen av 1905, sier historiker Francis Sejersted.– Det er litt for lett å overdrive betydningen av 1905, sier historiker Francis Sejersted.

– Vi må ikke glemme at unionen med Sverige var en meget tynn union. Norge fikk så å si alle institusjonene som en selvstendig nasjon skal ha i 1814. På en slik bakgrunn er det lett å overdrive hendelsene i 1905.Professor Francis Sejersted har i anledning hundreårsmarkeringen skrevet boka «Sosialdemokratiets tidsalder», der han beskriver hvordan unionskameratene Norge og Sverige har utviklet seg siden det fredelige unionsbruddet, symbolisert gjennom Stortingets berømte 7. juni-erklæring i 1905.I dag, på dagen 100 år etter at et enstemmig norsk Storting erklærte at «foreningen med Sverige under én konge er opløst», er Sejersted opptatt av å nedtone hendelsene det året hvor Norge ble en selvstendig stat. Historikernestoren underkjenner så visst ikke at 1905 er et merkeår i norsk historie, men siterer med et dannet smil en svensk kollega som har beskrevet unionsoppløsningen som at «dere fikk en egen konge og utenriksstyre, og det er alt».– Det er da ikke smått?– Nei, da. Jeg erkjenner jo at 1905 har betydd en hel del for det norske selvbildet. Men ser vi for eksempel på 17. mai-retorikken, er den stort sett preget av 1814 og 1945. 1905 har selvsagt fått fornyet interesse i forbindelse med jubileet, men det er naturlig at 1814 og krigen har vært mer framtredende, sier Sejersted.Nasjonal fortellingIfølge Francis Sejersted var Norge på mange måter en egen stat ved inngangen til det nye hundreåret. Fellesmarkedet med svenskene var avskaffet, vi hadde et eget militærvesen og på svensk side var man i stort innstilt på at unionen gikk mot oppløsning. – Men dette stemmer kanskje ikke helt med den norske nasjonale fortellingen. Vi må huske på at svenskene så at Karlstad-forhandlingene i realiteten handlet om at unionen var i ferd med å gå ut på dato. – Dette høres kanskje vel harmonisk ut. Det var vel en viss sjanse for at Sverige ville fortelle lillebror hvor skapet skulle stå?– Det er klart at Michelsen tok en sjanse da han i sin regjeringserklæring sa at man var rede til å begå ethvert offer for at Norge skulle bli en selvstendig stat. Men bortsett fra de nokså isolerte ultrakonservative grupperingene, ønsket svenskene ingen krig mot Norge. Kronprinsregent Gustav mente at en oppløsning var å foretrekke, selv om man nok ønsket at det måtte skje på en måte hvor Norge ble sittende igjen med skylden, humrer Sejersted.– Reaksjonen på 7. juni-vedtaket var altså ganske mild i Stockholm?– Ja, det er riktig. Vi må også huske på at statsminister Christian Lundeberg, en ultrakonservativ i mangt, var mot krig. Han passiviserte nok en del av de andre, mer krigerske elementene som virkelig fryktet den liberale smitte fra Norge. I Karlstad fant Lundeberg og Michelsen tonen, noe som også hadde en betydning for det fredelige utfallet, sier Sejersted.– Så det er på tide å avvikle myten om svenskenes uvilje mot unionsoppløsningen en gang for alle?– Det har vel skjedd for lengst, særlig blant historikere. Men den nasjonale fortellingen filtreres stadig. Det er nok mange som fortsatt tror at svenskene ville beholde unionen.Ingen determinismeSett i ettertid er det lett å konkludere med at unionen mellom Sverige og Norge var dømt til undergang. Sejersted deler ikke umiddelbart det synspunktet. – Det er etter hvert blitt en vanlig framstilling at unionens skjebne ble beseglet i 1814. Jeg mener det er tvilsomt. Min svenske kollega Bo Stråth, som nå kommer med boka «Union och demokrati» som tar for seg unionstiden fra 1814-1905, argumenterer mot dette synet. Han peker på at unionen hadde en lykkelig periode i 1850- og 60-årene, da skandinavismen hadde sin storhetstid. Mot slutten av 1860-tallet ble det fremmet forslag om en tettere union, men det norske Stortinget skjøv dette til side. For på denne tida hadde venstrebevegelsen fått vind i seilene.– Hvorfor svant den skandinavistiske bevegelsen hen?– Det er vel mange grunner til det. Det at man ikke støttet Danmarks krig mot Preussen i 1864 var nok en medvirkende årsak. Jeg tror kanskje at bevegelsens styrke er noe overdrevet. Spesielt med tanke på at den norske nasjonalismen stadig fikk større oppslutning i årene etter 1870. – Selve 7. juni-vedtaket, Sejersted. Var det en revolusjon?– Nei. Jeg støtter meg på Ola Mestad som nylig har konkludert med at det hele skjedde i overensstemmelse med norsk statsrett. Når kong Oscar dessuten ikke kunne danne noen ny regjering, var unionen i realiteten oppløst. Jeg tror på den bakgrunn at revolusjon er et litt for sterkt ord. For Michelsen var det veldig viktig å markere at det slett ikke var snakk om en sosial revolusjon i Norge. Dette ble blant annet demonstrert gjennom å innsette en ny konge. Men, sier Sejersted:– At det var snakk om en revolusjonær handling, er vel mulig å diskutere. Året etter skrev Francis Hagerup at det i en nasjons utvikling kan forekomme «hull eller brudd». Hagerup mente nok at 1905 var et slikt brudd, ja. – Men først og fremst var det vel politikk? Disse mennene var dyktige politikere som mange av dagens representanter for standen burde lære av?– Du vet, forholdet mellom rett og politikk er meget komplisert. Riksakten fra 1815 var uklar og det er klart at Christian Michelsen tok en politisk sjanse. Heldigvis gikk det bra. – Kunne det blitt krig?– La meg si det slik: Hadde det blitt krig, kunne den ha fått form som en kolonial straffereaksjon. Svenskene hadde nok nøyet seg med en symbolsk bombing av Kongsvinger og siden Christiania, for så å trekke seg ut av et ydmyket Norge. Men stormaktene ville ikke ha noen krig, og hadde ikke noe i mot at unionen ble oppløst. Vi var nok heldige med året: 1905 var et år man kunne agere nokså uavhengig av stormaktene. Russland lå nede etter krigen med Japan, England hadde problemer i India og Tyskland i forhold til den første Marokko-krisen.– Et gunstig tidspunkt, med andre ord?– Et meget gunstig tidspunkt, ler Sejersted. Finland var verre1905 er knapt noe sentralt tema i Sverige om dagen. Svenskene har generelt et lite bevisst forhold til hele unionsperioden. – Tapet av Finland i 1809 var kanskje et verre tap for Sverige enn tapet av Norge i 1905?– Det er helt riktig. Unionen er underkommunisert i Sverige, noe mange har spekulert i skyldes at oppløsningen var traumatisk for det stolte svenske riket. Vel, jeg vet ikke hvor traumatisk 1905 er. De ultrakonservative miljøene hadde utviklet et sterk anti-norskhet og så med dyp skepsis på det liberale Norge, der Venstre hadde klart å gjøre nasjonalismen til et radikalt prosjekt. Unionen revnet så å si mellom disse ytterpunktene. – Så svenskene på Norge som en umoden lillebror?– Vi må huske at Norge hadde betydelig suksess på 1800-tallet, både økonomisk og kulturelt. De store norske kunstnerne nøt betydelig suksess i Sverige og norsk økonomi var vel så sterk som den svenske.– Så unionstiden var en lykkelig periode for Norge? – Unionstiden var grotid for Norge. Om det skyldtes unionen? Vel, den ga en impuls til både den nasjonal-kulturelle blomstringen, den politisk-demokratiske utviklingen og det økonomiske oppsvinget. Fellesmarkedet mellom de to nasjonene fungerte til Norges fordel. Det var en grotid. Ingen tvil. Den farlige nasjonenDet har vært mye strid om hvordan 1905 skulle markeres i Norge. Det offisielle navnet er «Hundreårsmarkeringen», noe mange stolte nasjonalister mener er et uttrykk for en urban og politisk korrekt antinasjonalisme i Norge. Sejersted forstår kritikken. – Jeg tviler på om svenskene hadde blitt fornærmet om vi hadde kalt det en feiring. Før var det positivt å være nasjonal, og vendingen bort fra dette har skjedd veldig raskt. Men jeg lever stadig i en forestilling om at man kan være nasjonalt bevisst på en positiv måte. – Men som konservativ mener du vel alt med måte?– «Alt med måte» er en god regel, humrer historikeren. Det 20. århundrets Norge er en suksesshistorie. Derom strides det knapt. Sejersted er enig i at vi nordmenn har mye å være stolte av. – Vi har hatt stor framgang på det økonomiske og demokratiske området. Velferdsstaten og en stor grad av indre harmoni er også av det gode. Jeg har stor sans for sosialdemokratiet og den norske likhetstanken, men siden 1970 har den norske idyllen blitt svekket. Likhetsideologien slo kontra og vi fikk frihetsrevolusjonen på 1980-tallet.– Som jo også var av et gode, selv om det er et tveegget sverd, det der!– Jeg er kritisk til omslaget. Det var og er mange gode elementer i den såkalte frigjøringen, men man kan jo diskutere om at den er gått noe for langt. Vi har gitt for mye avkall på økonomiske styringsredskaper og jeg er meget kritisk til den nye kapitalismen. Du vet: som en god konservativ er jeg jo kollektivist, avslutter Francis Sejersted. @sitat:«Det er nok mange som fortsatt tror at svenskene ville beholde unionen»Francis Sejersted, historiker@@sitat:«Ser vi på 17. mai-retorikken, er den stort sett preget av 1814 og 1945» Francis Sejersted, historiker @

– Vi må ikke glemme at unionen med Sverige var en meget tynn union. Norge fikk så å si alle institusjonene som en selvstendig nasjon skal ha i 1814. På en slik bakgrunn er det lett å overdrive hendelsene i 1905.Professor Francis Sejersted har i anledning hundreårsmarkeringen skrevet boka «Sosialdemokratiets tidsalder», der han beskriver hvordan unionskameratene Norge og Sverige har utviklet seg siden det fredelige unionsbruddet, symbolisert gjennom Stortingets berømte 7. juni-erklæring i 1905.I dag, på dagen 100 år etter at et enstemmig norsk Storting erklærte at «foreningen med Sverige under én konge er opløst», er Sejersted opptatt av å nedtone hendelsene det året hvor Norge ble en selvstendig stat. Historikernestoren underkjenner så visst ikke at 1905 er et merkeår i norsk historie, men siterer med et dannet smil en svensk kollega som har beskrevet unionsoppløsningen som at «dere fikk en egen konge og utenriksstyre, og det er alt».
– Det er da ikke smått?– Nei, da. Jeg erkjenner jo at 1905 har betydd en hel del for det norske selvbildet. Men ser vi for eksempel på 17. mai-retorikken, er den stort sett preget av 1814 og 1945. 1905 har selvsagt fått fornyet interesse i forbindelse med jubileet, men det er naturlig at 1814 og krigen har vært mer framtredende, sier Sejersted.
Nasjonal fortellingIfølge Francis Sejersted var Norge på mange måter en egen stat ved inngangen til det nye hundreåret. Fellesmarkedet med svenskene var avskaffet, vi hadde et eget militærvesen og på svensk side var man i stort innstilt på at unionen gikk mot oppløsning. – Men dette stemmer kanskje ikke helt med den norske nasjonale fortellingen. Vi må huske på at svenskene så at Karlstad-forhandlingene i realiteten handlet om at unionen var i ferd med å gå ut på dato.
– Dette høres kanskje vel harmonisk ut. Det var vel en viss sjanse for at Sverige ville fortelle lillebror hvor skapet skulle stå?– Det er klart at Michelsen tok en sjanse da han i sin regjeringserklæring sa at man var rede til å begå ethvert offer for at Norge skulle bli en selvstendig stat. Men bortsett fra de nokså isolerte ultrakonservative grupperingene, ønsket svenskene ingen krig mot Norge. Kronprinsregent Gustav mente at en oppløsning var å foretrekke, selv om man nok ønsket at det måtte skje på en måte hvor Norge ble sittende igjen med skylden, humrer Sejersted.
– Reaksjonen på 7. juni-vedtaket var altså ganske mild i Stockholm?– Ja, det er riktig. Vi må også huske på at statsminister Christian Lundeberg, en ultrakonservativ i mangt, var mot krig. Han passiviserte nok en del av de andre, mer krigerske elementene som virkelig fryktet den liberale smitte fra Norge. I Karlstad fant Lundeberg og Michelsen tonen, noe som også hadde en betydning for det fredelige utfallet, sier Sejersted.
– Så det er på tide å avvikle myten om svenskenes uvilje mot unionsoppløsningen en gang for alle?– Det har vel skjedd for lengst, særlig blant historikere. Men den nasjonale fortellingen filtreres stadig. Det er nok mange som fortsatt tror at svenskene ville beholde unionen.
Ingen determinismeSett i ettertid er det lett å konkludere med at unionen mellom Sverige og Norge var dømt til undergang. Sejersted deler ikke umiddelbart det synspunktet. – Det er etter hvert blitt en vanlig framstilling at unionens skjebne ble beseglet i 1814. Jeg mener det er tvilsomt. Min svenske kollega Bo Stråth, som nå kommer med boka «Union och demokrati» som tar for seg unionstiden fra 1814-1905, argumenterer mot dette synet. Han peker på at unionen hadde en lykkelig periode i 1850- og 60-årene, da skandinavismen hadde sin storhetstid. Mot slutten av 1860-tallet ble det fremmet forslag om en tettere union, men det norske Stortinget skjøv dette til side. For på denne tida hadde venstrebevegelsen fått vind i seilene.
– Hvorfor svant den skandinavistiske bevegelsen hen?– Det er vel mange grunner til det. Det at man ikke støttet Danmarks krig mot Preussen i 1864 var nok en medvirkende årsak. Jeg tror kanskje at bevegelsens styrke er noe overdrevet. Spesielt med tanke på at den norske nasjonalismen stadig fikk større oppslutning i årene etter 1870.
– Selve 7. juni-vedtaket, Sejersted. Var det en revolusjon?– Nei. Jeg støtter meg på Ola Mestad som nylig har konkludert med at det hele skjedde i overensstemmelse med norsk statsrett. Når kong Oscar dessuten ikke kunne danne noen ny regjering, var unionen i realiteten oppløst. Jeg tror på den bakgrunn at revolusjon er et litt for sterkt ord. For Michelsen var det veldig viktig å markere at det slett ikke var snakk om en sosial revolusjon i Norge. Dette ble blant annet demonstrert gjennom å innsette en ny konge. Men, sier Sejersted:– At det var snakk om en revolusjonær handling, er vel mulig å diskutere. Året etter skrev Francis Hagerup at det i en nasjons utvikling kan forekomme «hull eller brudd». Hagerup mente nok at 1905 var et slikt brudd, ja.
– Men først og fremst var det vel politikk? Disse mennene var dyktige politikere som mange av dagens representanter for standen burde lære av?– Du vet, forholdet mellom rett og politikk er meget komplisert. Riksakten fra 1815 var uklar og det er klart at Christian Michelsen tok en politisk sjanse. Heldigvis gikk det bra.
– Kunne det blitt krig?– La meg si det slik:
Hadde det blitt krig, kunne den ha fått form som en kolonial straffereaksjon. Svenskene hadde nok nøyet seg med en symbolsk bombing av Kongsvinger og siden Christiania, for så å trekke seg ut av et ydmyket Norge. Men stormaktene ville ikke ha noen krig, og hadde ikke noe i mot at unionen ble oppløst. Vi var nok heldige med året: 1905 var et år man kunne agere nokså uavhengig av stormaktene. Russland lå nede etter krigen med Japan, England hadde problemer i India og Tyskland i forhold til den første Marokko-krisen.
– Et gunstig tidspunkt, med andre ord?– Et meget gunstig tidspunkt, ler Sejersted.
Finland var verre1905 er knapt noe sentralt tema i Sverige om dagen. Svenskene har generelt et lite bevisst forhold til hele unionsperioden.
– Tapet av Finland i 1809 var kanskje et verre tap for Sverige enn tapet av Norge i 1905?– Det er helt riktig. Unionen er underkommunisert i Sverige, noe mange har spekulert i skyldes at oppløsningen var traumatisk for det stolte svenske riket. Vel, jeg vet ikke hvor traumatisk 1905 er. De ultrakonservative miljøene hadde utviklet et sterk anti-norskhet og så med dyp skepsis på det liberale Norge, der Venstre hadde klart å gjøre nasjonalismen til et radikalt prosjekt. Unionen revnet så å si mellom disse ytterpunktene.
– Så svenskene på Norge som en umoden lillebror?– Vi må huske at Norge hadde betydelig suksess på 1800-tallet, både økonomisk og kulturelt. De store norske kunstnerne nøt betydelig suksess i Sverige og norsk økonomi var vel så sterk som den svenske.
– Så unionstiden var en lykkelig periode for Norge? – Unionstiden var grotid for Norge. Om det skyldtes unionen? Vel, den ga en impuls til både den nasjonal-kulturelle blomstringen, den politisk-demokratiske utviklingen og det økonomiske oppsvinget. Fellesmarkedet mellom de to nasjonene fungerte til Norges fordel. Det var en grotid. Ingen tvil.
Den farlige nasjonenDet har vært mye strid om hvordan 1905 skulle markeres i Norge. Det offisielle navnet er «Hundreårsmarkeringen», noe mange stolte nasjonalister mener er et uttrykk for en urban og politisk korrekt antinasjonalisme i Norge. Sejersted forstår kritikken. – Jeg tviler på om svenskene hadde blitt fornærmet om vi hadde kalt det en feiring. Før var det positivt å være nasjonal, og vendingen bort fra dette har skjedd veldig raskt. Men jeg lever stadig i en forestilling om at man kan være nasjonalt bevisst på en positiv måte.
– Men som konservativ mener du vel alt med måte?– «Alt med måte» er en god regel, humrer historikeren. Det 20. århundrets Norge er en suksesshistorie. Derom strides det knapt. Sejersted er enig i at vi nordmenn har mye å være stolte av. – Vi har hatt stor framgang på det økonomiske og demokratiske området. Velferdsstaten og en stor grad av indre harmoni er også av det gode. Jeg har stor sans for sosialdemokratiet og den norske likhetstanken, men siden 1970 har den norske idyllen blitt svekket. Likhetsideologien slo kontra og vi fikk frihetsrevolusjonen på 1980-tallet.
– Som jo også var av et gode, selv om det er et tveegget sverd, det der!– Jeg er kritisk til omslaget. Det var og er mange gode elementer i den såkalte frigjøringen, men man kan jo diskutere om at den er gått noe for langt. Vi har gitt for mye avkall på økonomiske styringsredskaper og jeg er meget kritisk til den nye kapitalismen. Du vet: som en god konservativ er jeg jo kollektivist, avslutter Francis Sejersted. @sitat:«Det er nok mange som fortsatt tror at svenskene ville beholde unionen»Francis Sejersted, historiker@@sitat:«Ser vi på 17. mai-retorikken, er den stort sett preget av 1814 og 1945» Francis Sejersted, historiker @

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24
Onsdag 17. oktober 2018
VINN-VINN: Uansett hva KrF velger, vil Frp vinne på det, mener flere i Frp. – Vi er relativt gode på å være i opposisjon, sier Per-Willy Amundsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
UT: 260 par har blitt nektet opphold i Norge siden 2017 på grunn av regler mot tvangsekteskap. Også frivillige ekteskap rammes, innrømmer Utlendingsnemnda.
Mandag 15. oktober 2018
OPP: Fra 2016 til 2017 gikk lederlønna i 40 statseide selskaper opp med 6,5 prosent i snitt. Nå tjener lederne i snitt 2,7 millioner kroner i året.
Lørdag 13. oktober 2018
MENNESKEFISKAR: Leiarar for misjonsorganisasjonane Normisjon og Troens Bevis trur KrF vil få mest gjennomslag i eit samarbeid med Ap og Sp.
Fredag 12. oktober 2018
PÅ RANDEN: KrFs veivalg splitter KrF Kvinner. Oddbjørg Minos, som trolig overtar som kvinneleder før partiets skjebnemøte, vil ikke si hvor hun står.
Torsdag 11. oktober 2018
NIX: Kjersti Toppe mener helseminister Bent Høie (H) utviser «forakt for Stortinget» når han trosser et klart flertalls­vedtak fra Stortinget.
Onsdag 10. oktober 2018
BEKYMRET: Vi kommer neppe til å klare å begrense oppvarmingen nok til å unngå alvorlige følger av klimaendringene, mener ledende norske klimaforskere. De ber om radikal politikk.
Tirsdag 9. oktober 2018
SNAUT: Skal vi unngå en klimakatastrofe, må vi halvere verdens utslipp innen 2030, fastslår FNs klimapanel i ny rapport. Norge nøyer seg med et klimakutt på 11,5 prosent.
Mandag 8. oktober 2018
DYRT: Nye skatter og avgifter koster familier titusener, viser Senterpartiets regnestykke. I dag legger regjeringen fram nye skattekutt til de rikeste.
Lørdag 6. oktober 2018
FEIL MEDISIN: – Jeg registrerer at det ikke har vært et svar for Venstre å gå inn i regjering med Frp, sier KrF-leder Knut Arild Hareide om den historisk dårlige Venstre-målingen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk