Et av de store samtaleemnene i kunstmiljøet de siste årene har vært de små kunstnerdrevne galleriene som har gjort seg gjeldende: Galleri Tafkag, Bastard og Rekord i Oslo, Galleri Blunk i Trondheim og Galleri 0047 som flyttet fra Berlin til Oslo, for å nevne noen.

Rakett nevnes noen ganger blant dem - lett feilaktig som Galleri Rakett. For Rakett har ikke en gang et fysisk galleri, og er egentlig et kunstprosjekt, presiserer Åse Løvgren og Karolin Tampere, duoen som driver Rakett.

Liv, død, kjærlighet

Et eksempel på duoens foretrukne arbeidsmåte er utstillingen «Stilleben» som de satte sammen i 2005 for det Oslo-baserte Galleri 0047, den gangen det var basert i Berlin. 25 kunstnere fikk i oppgave å gi dem historier om en blomsterbukett og fortelle om hvordan den så ut. Bukettene ble rekonstruert i gallerirommet og historiene ble stilt ut.

- Det var ganske voldsomme historier om kjærlighet, liv og død. I den situasjonen var vi egentlig ikke kuratorer, fordi vi la så sterke føringer på situasjonen og brukte kunststrategier i utformingen av utstillingen. Vi samarbeider med andre kunstnere, musikere eller kulturprodusenter, gjerne i hele prosessen. Det var aldri fristende for oss bare å arbeide i et atelier.

Vanskelig salgbart

- Det er absolutt et klart trekk ved den unge norske kunsten nå at man samarbeider. De kunstnerdrevne galleriene er et tett miljø og man jobber ofte på tvers. Det er man også nesten nødt til, av økonomiske årsaker, mener Løvgren. Raketts arbeidsmåte innebærer mindre mulighet til salg:

- Jeg tror det aldri har vært et Rakett-prosjekt som har vært spesielt salgbart. Man velger andre strategier innenfor de kunstnerdrevne alternativene enn i det kommersielle markedet, sier Løvgren.

- Innenfor prosjektet Rakett gir vi oss selv muligheten til å fokusere på kunstnerrollen som en aktivitet snarere enn en som produserer objekter for kontemplasjon.

Orientert mot utlandet

En ting ser de likevel ut til å ha felles: orienteringen mot utlandet. Neste uke drar Rakett til New York der de er invitert av Anton Vidokle til å delta på en seminarrekke på New Museum. Sammen med veletablerte størrelser som teoretikeren Boris Groys og kunstneren Martha Rosler skal kunstnere møtes til arbeidsøkter og seminarer en gang i måneden over et helt år. Seminarrekken er nummer to i rekken av kunstprosjekter som Vidokle realiserer som midlertidige skoler. En tankegang som er helt i tråd med hvordan Rakett opererer.

- Når mener du en norsk kunstner har slått gjennom i utlandet?

- En norsk kunstner har slått gjennom i utlandet dersom verkene blir kjøpt opp av kjente samlere, blir invitert til messene Frieze Projects og Art Unlimited i Basel hvor hver enkelt kunstner blir vist fram og får store budsjetter å rutte med. Også deltakelse på biennaler eller anerkjente store institusjoner vil vel si at man har slått gjennom. Men det er ulike definisjoner på å «slå gjennom», det kan også innebære å holde en jevn aktivitet, hvor reiser og residencies kan gi kunstneren muligheter til å gjennomføre nye prosjekter.

- Hvilke institusjoner er viktige i Norge i dag?

- Jeg tror det er viktig at kunstnerne fokuserer på å dra ut og vise kunsten sin og være aktive istedenfor å vente på en eller annen person eller institusjon som skal komme og «anerkjenne» dem eller kunsten. De viktige institusjonene i Norge er de som klarer å gjøre seg godt synlige og som har et godt internasjonalt nettverk. Men det betyr ikke at de viser interessant kunst, det betyr bare at de opererer innenfor et internasjonalt sjikt innenfor kunstfeltet. Det virker som om flere av lederne ved norske kunstinstitusjoner ikke klarer å følge med i sin samtid, dermed stivner hele institusjonen med sitt tunge byråkrati og resirkulering av kunstnere, kuratorer og nettverk, sier Karolin Tampere.

Del av en generasjon

- Hva mener du er forskjellen på kunsten på 90-tallet og 00-tallet?

- Globaliseringen er kommet lenger. På fjorårets Documenta ble afrikansk kunst ikke presentert som «afrikansk kunst», men som kunst. Samtidig er 00-tallet sterkere kommersialisert, det gir seg utslag i hvordan globaliseringen tar form. Det er noen få, veldig sterke kommersielle krefter som bestemmer hvem som slår gjennom, sier Åse Løvgren.

- Store deler av kunsten er markedsstyrt, det er en ny slags jappetid. Utstillinger preges av bredere internasjonal deltakelse og støttes av de voksende nye økonomiene, messene og flere samlere enn noen gang før, sier Karolin Tampere.

Åse Løvgren svarer bekreftende på at hun føler seg som en del av en generasjon:

- Man føler seg absolutt som en del av et fellesskap - noen strømninger og retninger, både sosialt og faglig. Generasjoner skifter ikke hvert tiår - vi jobber mye sammen med Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen som tilhører 90-tallsgenerasjonen.