Forrige helg åpnet Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst utstillingen «Lights on». Etter å ha stilt ut amerikansk og kinesisk samtidskunst, sto nå norsk samtidskunst for tur. Men kritikere og kuratorer fant det vanskelig å peke på noe som skilte de norske kunstnerne fra deres kolleger internasjonalt. Museets direktør Gunnar B. Kvaran uttalte:

- Midt på 1990-tallet var den store utfordringen å komme seg inn i det internasjonale miljøet - selv om vi hadde flere kunstnere som absolutt var en del av det. Men i dag er det nesten blitt en selvfølge.

Men når nordiske samtidskunstnere er godt representert på internasjonale kunstbiennaler, kan det forklares med at de er «pliktkunstnere», mener den svenske kuratoren Martin Schibli. De nordiske kunstnerne kommer fra periferien, men har et vestlig kunstsyn. Dermed passer de godt inn i kunsten kuratorene er interessert i å vise fram.

- Ikke representative

- Man trenger kunstnere fra så mange land som mulig. Denne utviklingen startet på 1990-tallet, og det gjør det mulig for svenske og norske kunstnere i dag å komme med. Kuratorene leter i periferien og støter på kunstnere en kanskje har møtt i Berlin og så tar man med dem. Men kunstnerne som klarer seg bra internasjonalt, er ikke representative for kunstnere i Norge og Sverige generelt. Majoriteten med mer tradisjonell kunst. Det er man ikke interessert i å vise fram på biennaler utenlands. Så man tilpasser seg normen. Jeg kritiserer ikke kunstnerne som gjør det bra. Det er slik de må jobbe, sier Schibli.

Martin Schibli er kjent for sitt samarbeid med den svenske kunstneren Lars Vilks. Sammen skrev de den omdiskuterte boka «Hur man blir samtidskonstnär på tre dagar» (2005). Der peker forfatterne på at kunst er noe man raskt kan lære seg å produsere, mens kjennskapen til kunstverdenens institusjoner og sentrale personer er det viktigste om man vil lykkes - i tillegg til å kjenne til gjeldende filosofi.

På samtidsbiennalen Momentum i Moss stilte Schibli i 2006 ut en statistikk lagd på bakgrunn av kunstnerdeltakelse på 25 biennaler mellom oktober 2005 og oktober 2006. Den viste blant annet hvor kunstnerne som får innpass på internasjonale biennaler er født, hvor de har studert og hvor de bor og jobber. Resultatet passet dårlig overens med retorikken innen kunstverdenen om at samtidskunst er et globalt fenomen, konkluderer Schibli i en artikkel i siste nummer av tidsskriftet Kunstjournalen B-post. Statistikken for «bor og jobber i ...» viser at 56 prosent av biennaledeltakerne fordelte seg på bare ti land. USA, Tyskland, Storbritannia og Frankrike troner på toppen.

- Mange kunstnere reiser utenlands og ser for seg en internasjonal karriere. Men karrieren setter begrensninger. Man ser at kunstnere som sies å komme fra Afghanistan eller andre land utenfor Vesten har gått på de tyngste kunstskolene i Vesten.

Men at norske kunstnere reiser og jobber utenlands er gammelt nytt. Nasjonalromantiske J.C.Dahl jobbet for eksempel i København og Dresden, og var del av en internasjonal retning.

- Hva skiller dagens internasjonalisme fra tidligere internasjonalisme?

- Det har alltid vært et prinsipp. Kunsten definerer seg ut fra visse metropoler. Har ikke noe hendt der, så har det ikke hendt. Så kan det jo vokse fram flere metropoler.

Byggekraner i år

- Hva slags samtidskunst blir tatt inn i varmen internasjonalt?

- Mellom rundt 1990 og 2005 var det den sosialkritiske kunsten. Den skal stille spørsmål rundt hvordan samfunnet fungerer med hensyn til innvandrere, medier, ungdom, feminisme, kapitalisme. Det handler ikke lenger om rent estetiske aspekter. De siste to årene har folk blitt lei av dette, så har det vært en fase hvor man søker noe annet.

- Hva sier internasjonal suksessen om kvaliteten på kunsten?

- Kvalitet finnes egentlig ikke i denne sammenhengen. Det er en kollektiv enighet blant kuratorer om hva som er bra og hva som er kunst. Det blir en snever definisjon av hva som er interessant. De fleste biennaler ser like ut. Over tid kan man se justeringer og moteretninger. Ett år var det fotball som gjaldt. I år var det byggekraner og barn.

- Hvilken mening får det å snakke om nasjonal kunst i en slik sammenheng?

- Det finnes jo svenske og norske institusjoner. Moderna Museet har som oppdrag å vise svensk kunst. Og så lenge det er slik, vil det finnes en svensk kunst. Men å snakke om kunsten som svensk eller norsk blir stadig vanskeligere. Og det gir ikke status å lage utstillinger basert på geografi. Men det blir godt finansiert.

- Når kritikere og kuratorer omtaler norsk samtidskunst som internasjonal, så gir det kunsten status?

- Det er nok sånn. Men man skiller ikke alltid mellom hvordan ting er og hvordan man ønsker ting skal være.

Kuratoren Schibli innrømmer at kritikken hans også rammer ham selv.

- Ønsker du som kurator en endring?

- Mitt prosjekt faller selv om kunstverdenen ikke viser seg å være global. Men jeg leter gjerne blant yngre kunstnere, og etter kunst jeg finner interessant, i konkurranse med andre kuratorer. Men jeg stiller ikke ut kalligrafi selv om dette er nasjonalkunsten i Kina. For det er ikke slik kunst som interesserer meg. Og det er dette jeg vil inn på i min kritikk.

Det lyktes ikke Klassekampen å få en kommentar fra Astrup Fearnleys direktør Gunnar B. Kvaran før avisa gikk i trykken i går.