30. april i år har forestillingen «The Society», på norsk «Selskapet», premiere i Beirut, for så å bli spilt i Ramallah, Jerusalem og Haifa - og til sist under Festspillene i Bergen.

Jo Strømgren Kompani har i en serie danseforestillinger undersøkt ulike samfunnsfenomener med sin særegne stil - en blanding av dans, teater og fantasispråket kaudervelsk. Denne gangen er temaet terror - som Jo Strømgren selv har følt på kroppen.

- Da jeg bodde i Madrid i 1989 sto ETA bak to store angrep på Sivilgardens hovedkvarter. Jeg bodde i samme gata og var inne på rommet mitt da 110 kilo TNT gikk av. Det var bare flaks at vinduet ikke ble knust, hele rommet skranglet og dirret. Jeg skal ikke skryte på meg store terrorerfaringer, men jeg er veldig lei av den akademiske terrordebatten her hjemme. Vi snakker og skriver om terror, men terroren sitter i magen, sier Strømgren.

Beirut kontra Bergen

Siden andre verdenskrig har vi undret oss over hvordan familiefedre kunne utføre grusomheter i konsentrasjonsleire. I dag sprenger også mødre og barn seg selv og andre i lufta i noen deler av verden. Strømgren vil utforske de elementære psykologiske mekanismene det er så vanskelig å forstå.

- Når vi bruker dans og kaudervelsk - denne gangen med hebraisk aksent - kan vi gå langt og være provokative uten at noen kan «ta» oss for det, for ingenting har egentlig blitt sagt. Likevel kan alle i rommet sitte og tenke det samme. Det skal bli interessant å se hvordan forestillingen blir mottatt i Beirut kontra Bergen, sier Strømgren.

- Det at meningen oppstår mellom mennesker i et rom her og nå, og at den er gitt den politiske situasjonen, sier kanskje noe om scenekunstens politiske potensial?

- Ja, jeg misliker tanken om at teater i Norge «bør» være politisk for enhver pris, men til rett sted og rett tid kan en teatersal være en hemmelig politisk klubb.

Tepose

Handlingen i «Selskapet» finner sted på noe så uskyldig som et kaffehus - på Kaffebrenneriet i Oslo, der vi selv befinner oss, eller et sted i Midtøsten, det står helt åpent. Stemningen er sedvanlig lun og uproblematisk - helt til noen finner en tepose ingen vil vedkjenne seg. Spørsmålet er hvor langt man er villig til å gå for å finne synderen. Hvor langt går majoriteten i sin undertrykking av minoriteten?

- Vi går selv langt i forsøket på å forstå terroren, vi ser den fra sidelinja. Det vil sikkert provosere mange, særlig på grunn av «hebraisken», tror Strømgren.

- Men er ikke nettopp den intellektuelle analysen det nødvendige verktøyet dersom man skal forstå - eller få bukt med - terror?

- I motsetning til den store trenden i dansekunsten i dag, som intellektualiserer og eksperimenterer for eksperimentets skyld, er jeg på jakt etter virkemidler som best kan fortelle historien. Og da bruker jeg dansen, som er assosiativ, og språkuttrykket, som er tankeledende. Ethvert viktig samfunnstema vil alltid ha behov for mer åpne tankerom. 90 prosent av informasjonen vi får er faktabasert. Men går det an å forstå grusomhetene i nyhetssendingene uten å reagere emosjonelt? Fakta er ikke tilstrekkelig. Uansett hvor smarte og velformulerte perspektiver vi har, krever ethvert engasjement følelsesmessig innlevelse, sier Strømgren.

- Er den nye intellektualiseringen i dansen et gode?

- Etter å ha jobbet med teater og film, slår det meg hvor fraværende den intellektuelle ballasten er i dansemiljøet. Det er et gode at dansen tar inn over seg utviklingen i andre kunstarter, men problemet er at det nivået er så lavt - og at resultatet blir så kjedelig. Men man blir jo ikke intellektuell av 15 år i et dansestudio, sier Strømgren, som i år feirer 10-årsjubileum med Jo Strømgren Kompani. Suksessgruppa er sikret fast støtte på tre millioner kroner i løpet av fire år av Trond Giske.

- Hva betyr det at en frigruppe får fast støtte på denne måten?

- Jeg mener det frie miljøet er mye viktigere for den kunstneriske utviklingen enn institusjonene. Derfor har vi et stort ansvar i å vise, på vegne av kunstmiljøet, at denne finansieringsformen er en satans god idé.

- Men med et stort internasjonalt navn og fast pengestøtte - når blir du selv en institusjon?

- Ja, si det. Vi kommer aldri til å ha fast ansatte utøvere, og aldri et hus av betong. Det er forskjellen.

Jo Strømgren Kompani er også aktuell med forestillingen «Orkesteret» på Nationaltheatret fra 24. januar.