Lørdag hevdet opprørslederen i South Waziristan, Baitullah Mehsud, at han ikke har hatt noe med drapet på Benazir Bhutto å gjøre. Han retter i stedet skytset mot myndighetene i Islamabad.

- Dette er en konspirasjon fra myndighetenes, hærens og etterretningstjenestens side, hevder Mehsuds talsmann, maulavi Omar som ikke unnslår seg for å gi Bhutto rosende omtale, «en leder med internasjonalt ry».

Rosen klingen unektelig hul ettersom Bhutto tidligere har blitt angrepet hardt av både det pakistanske Taliban og det som går under den offisielle betegnelser al-Qa'ida som tok på seg ansvaret for attentatforsøket mot Bhutto ved hjemkomsten til Karachi 18. oktober. Den antatte lederen for pakistansk Taliban, Hajji Omar, har fordømt Bhutto som USAs håndtlanger, og Bhutto har selv kritisert president Pervez Musharraf for å ha vært for lemfeldig overfor pakistanske militante islamister og utenlandske jihadis i grensetraktene mot Afghanistan.

Washington var svært misfornøyd med at Musharraf og militæretterretningen Inter-Services Intelligence (ISI) inngikk avtaler med Taliban i de autonome grenseområdene North og South Waziristan og Bajaur, og sørget gjennom flere angrep på pakistansk territorium for at avtalene ble sprengt. Avtalen i South Waziristan ble inngått med Mehsud.

Etterretning

Politikken ble endret da innenriksminister Aftab Sherpao ble utsatt for et attentatforsøk og ved stormingen av den røde moskeen Lal Masjid i Islamabad i juli. Likevel er det hevet over tvil at både ISI og den sivile etterretningstjenesten Intelligence Bureau (IB) fortsatt har forbindelser til både afghansk og pakistansk Taliban og andre militante islamister.

ISI- og IB-elementer figurerer derfor høyt på lista over mistenkte bak drapet på Bhutto, særlig blant Pakistan People's Party (PPP) og opposisjonen forøvrig. Bhutto selv ba Musharraf granske den sivile etterretningssjefen Ejaz Shah etter attentatforsøket i Karachi. PPP mener at han forsøkte å sabotere forhandlingene mellom Musharraf og Bhutto om hennes hjemkomst og maktfordelingen.

Kritikken mot Musharraf har vokst i USA i takt med den politiske utviklingen i landet. Julaften kunne New York Times avsløre en rapport fra Pentagon som konkluderer med at USAs militære hjelp, som beløper seg til fem milliarder dollar, ikke har gått til grensestyrkene som den var ment for.

- De står der oppe i snøen i sandaler, sier en kilde til avisa om de pakistanske grensesoldatene.

Det har vært flere tilfeller av deserteringer og manglende kampmoral i grensestyrkene. Pengene har i stedet gått den andre veien, til styrkene på grensa mot India.

Bush-administrasjonen har satt Musharraf under press ved flere anledninger, blant annet for å storme Lal Masjid. Det utløste en bølge av (selvmords)aksjoner mot hæren i grensetraktene og i North West Frontier Province og brøyt våpenhvilen i Swat-dalen hvor tidligere innenriksminister Sherpao ble utsatt for et nytt attentatforsøk i en moské i Charshadda 21. desember.

Kritikk

Demokratenes ene presidentkandidat, Hillary Rodham Clinton, rykket fredag ut med kritikk av Bush-administrasjonen og forlanger en internasjonal, uavhengig granskning av drapet på Bhutto.

- Det er tydelig at Bushs politikk, som er å gi Musharraf fritt spillerom, har mislyktes, sa New York-senatoren under et valgmøte i Story City i Iowa.

Tidligere energiminister og guvernør i New Mexico, Bill Richardson, går enda lenger:

- Ikke et øre til før Musharraf er borte og rettstaten gjenopprettet.

Presset og kritikken fra Washington har til tider mektig irritert Musharraf. Ifølge hans nærmeste medarbeidere skal han ha lekt med tanken om å stanse oljeforsyningen til Nato-styrken i Afghanistan, hevder tidsskriftet The Herald. Han ble sterkt frarådet å gjøre det.

- Spillet var ute av hans kontroll. En så ambisiøs mann som han er, ville ellers ikke ha gått av som forsvarssjef, mener tidligere generalløytnant Talat Masood, nå en framtredende sikkerhetsanalytiker.

Han mener at USAs viseutenriksminister John Negroponte, som besøkte Islamabad 16. november - 13 dager ut i unntakstilstanden, tvang Musharraf til å kaste uniformen.

Negroponte hadde dessuten et eget møte med den nye forsvarssjefen, general Ashfaq Parvez Kayani, uten Musharraf til stede, og ba ham «handle resolutt dersom han ønsket å redde landet», ifølge The Herald.

Egen bakgård

Det siste året har Musharraf hatt langt større vansker med å håndtere hjemlige problemer enn hans militære forgjenger, Muhammed Zia ul-Haq, som hardt og brutalt slo ned Movement for Restoration of Democracy (MRD), men som samtidig ga folk fra Sindh-provinsen flere ledende stillinger enn de hadde under «hjemmesønnen» Zulfikar Ali Bhutto.

Musharrafs støtte har smuldret opp, og regjeringens manglende politiske og økonomiske håntering av opprøret i Baluchistan viser hvilken lammelse som har hvilt over Islamabad. Musharraf har dessuten et langt større problem enn Zia ul-Haq: Den siste førte krig mot Sovjets folkemorderiske okkupasjon av Afghanistan med USAs støtte; Musharraf må føre krig i egne grensetrakter for å få USAs støtte.

Selv ikke under Sovjets krig i Afghanistan var den pakistanske hæren stasjonert i Swat eller Tank eller andre landsbyer i grensetraktene. Det setter ham i en klemme, ikke bare overfor folk i North West Frontier Province, hvor hæren står overfor talibanere og Musharraf for lengst har tapt støtten fra de tradisjonalistiske kreftene rundt Awami National Party (ANP).

Skvisen kom tydelig til uttrykk 9. desember da Musharraf svarte brysk på Bushs utspill om å sende amerikanske styrker inn i Pakistan etter Osama bin Laden og andre al-Qa'ida-ledere dersom USA får pålitelig informasjon om hvor de er.

- (…) det er Pakistans styrker som aksjonerer … forretten må alltid være pakistansk, slo Musharraf fast, før han advarte, ifølge Reuters:

- Vær snill, forstå oss. Vi slåss mot terrorister her. Ikke destabiliser Pakistan. Dere vil angre på det.