- De fineste julesangene? Det er jo så mange, men «Jeg synger julekvad» og «Kling no klokka» er favoritter. De er litt tunge og monumentale.

For Herborg Kråkevik er jula utenkelig uten allsang.

- En fest eller sosial sammenkomst uten at noen har sagt noe, lest et dikt, eller uten at vi har sunget - da er det liksom noe som mangler. Sangen kan gi det sosiale samværet et løft, og vri samtalen inn på noe eksistensielt, heller enn det trivielle vi ofte hengir oss til på et kaffeslabberas eller i et cocktailselskap, sier hun.

Hjemme i Jondalen har musikken en naturlig plass. Men i år skal Kråkevik feire jula i Danmark. Hun nøler likevel ikke med å dra fram sangboka, slik hun også gjorde på tv-showet Grosvold tidligere i høst, og fikk en noe motvillig gjeng kjente fredagstryner til å stemme i.

På turné

Det siste halve året har Kråkevik nemlig turnert med Rikskonsertenes prosjekt «Hele Norge synger» - der kjente artister, profilerte dirigenter, lokalt sangliv og folk flest møtes gjennom musikken. Norske sangskatter løftes fram. I tre år skal prosjektet vare, med mål om å styrke allsangen i Norge.

- Hvor sterkt står allsangen i dag?

- Oj, det er det vanskelig å svare på. Bedehusmiljøet synger jo, og ikke bare salmer. Arbeiderbevegelsen og LO synger vel litt ennå. I det hele tatt står sangen sterkt i motkulturene, som har behov for å knytte folk sammen. Allsang gir en veldig fellesskapsfølelse.

- Er det forskjell på by og land?

- Ja, i storbyene er det vanskeligere å samle folk og få folk engasjert. Når vi reiser rundt med Rikskonsertene, gjør vi alltid lokale tilpasninger. I Nord-Norge sang jeg for eksempel «Å eg veit meg eit land». Sangen knytter oss til stedet vi kommer fra. Den sangen som stort sett alltid går hjem, er «Den fyrste song». Den står utrolig sterkt, jeg tror aldri jeg har sunget den uten at det har vært tårer rundt om i øyekroker. Og det tror jeg nettopp handler om hvor vi kommer fra. Alle har en mor, og enten hun er til stede eller fraværende, så finnes lengselen der.

Verdighet

Jon-Roar Bjørkvold er professor i musikkvitenskap og forfatter av boka «Det musiske menneske».

Også han legger vekt på sangen som kulturelt fotfeste i en globalisert verden.

- Sangen er det første vi møter og det siste vi mister i livet. Når det rasjonelle går i stykker, husker vi fremdeles sangene. De gir menneskene verdighet. Sang er innbegrepet av det å være menneske, sier Bjørkvold.

En historie som belyser sangens betydning fant sted i fjor, og fikk hovedoppslag i Dagbladet: To iranske gutter sent i tenårene laget en bombe i en leilighet i Oslo. Så smalt det. Den ene gutten døde momentant. Kjærestene til de to, som også befant seg i leiligheten, kom stormende til. Den ene ringte ambulanse, den andre tok den hardt skadde overlevende i fanget og begynte momentant å synge «Bæ bæ lille lam». Senere sa legene at dersom hun ikke hadde sunget, ville han sannsynligvis gått i koma og aldri våknet igjen.

- Historien viser hvordan sangen bringer oss fra anestesi, altså bedøvelse - til estesi, det sansende. Estesien er opplevelsen av det vakre, en slags potent livstilstand, en musisk rus. Når jeg drar rundt og foreleser, setter jeg meg alltid til pianoet og får folk til å synge. Etterpå spør jeg hva de opplevde. Da svarer folk: glede, varme, savn, samvær, kraft, trøkk. Dette er estesien.

- Men når sangen styrker fellesskap, så virker den vel samtidig ekskluderende. Hva med alle dem som synes det er flaut å synge?

- Jeg tror ikke de har opplevd hva sang er. Det handler virkelig ikke om skjønnsang, jeg er av dem som slår et slag for brummerne. Og ingenting virker så ekskluderende for innvandrere som når nordmenn stemmer i med «Blåmann», uten en gjensidig sangutveksling.

Bjørkvold trekker fram Åse Kleveland, som den som aller best har vist ham sangens kraft.

- Da Olof Palme ble skutt i 1986, samlet sørgende nordmenn seg foran Oslo Rådhus i vinterkvelden. Tale etter tale ble holdt. Tusener lyttet. Så kom Kleveland fram med gitaren og sang «Mitt eget land» av Olle Adolphson - og folk ble tilkoblet sorgen og fellesskapet på en helt annen måte. At Kleveland nå har satt igang «Hele Norge synger», er derfor helt i hennes ånd. Dette er ikke sentimentalt sludder, det er musikalsk blodoverføring. Det er et prosjekt som bekrefter kulturen og enkeltmenneskene.

Noe i tida

Da Åse Kleveland gikk og hakket i en svensk åker for to og et halvt år siden, fikk hun noe hun trodde var en helt original idé, nemlig det store nasjonale grepet «Hele Norge synger». Men så kom hun hjem til Norge og til direktørstolen i Rikskonsertene og opplevde at det ikke gikk en måned uten et større sangarrangement.

I løpet av den siste tida har vi kunnet se tv-programmer som «Allsang på Grensen» fra Fredriksten i Halden, TVNorges «Fengselskoret» og NRKs kor-reality fra Stovner i Oslo.

- Allsang er altså noe i tida?

- Ja, det virker sånn, selv om jeg tror vi synger mindre enn før. Det handler om en lengsel etter å koble seg til. Også kulturpolitisk og samfunnsmessig er det viktig at folk synger, i en tid som har stort fokus på enkeltindivider og stjerner. Mange vil gjerne synge, men har ingen arena for det. Vi prøver å skape denne arenaen, sier Kleveland.

- Hvordan har responsen vært?

- Enorm, alt fra LO, til Turistforeningen og Vestfold ukuleleforening har meldt sin entusiasme og interesse. I organisasjonslivet har sang tradisjonelt stått sterkt. Derfor er det viktig for oss også å henvende oss til enkeltindivider, og å få folk som ikke allerede er med i et kor, til å synge.

Nakent uttrykk

Åsne Berre Persen, journalist og forfatter av boka «Syng ut», vil også nå fram til de som gjerne vil synge, men som ikke helt føler at de tør eller kan.

- Hvorfor er det å synge så sårbart?

- Fordi uttrykket er så nakent. Stemmen røper mye, hele livet klinger med. Og så er sangen tett forbundet med prestasjon, paradoksalt nok med en forestilling om at det ikke kan læres. Men det er nettopp det det kan. Når jeg forteller om bokprosjektet mitt, kommer det alltid en personlig historie om sang, ofte litt traumatisk. Derfor ville jeg skrive en fysisk, og eksistensiell, bok om sangglede.

- Er den nye sanginteressen uttrykk for noe i tida?

- Ja, jeg tror det. Vi har det så materielt godt og har behov for noe annet. Jula burde derfor være en kjærkommen anledning, mener Berre Persen.

Herborg Kråkevik tror 68-generasjonen gjorde mye skade.

- På 1970-tallet gikk det i viser og gitar, men man skulle på død og liv ikke synge de gamle sangene. Jeg husker vi fikk en ung vikar i sjette klasse. Vi var vant til å synge «Fager kveldsol smiler», men han var så forbanna på dette gamle, så den skulle vi i alle fall ikke synge. Hvis vi ser til Sverige, har de en mer uavbrutt sangtradisjon der, enn det vi har. Jeg tror 68-erne klippet over en levende tradisjon.

I 2000 ga Kråkevik ut «Kråkeviks songbok», med et utvalg av den norske sangarven - en utgivelse hun tror vakte mer oppsikt den gang, enn den ville gjort i dag.

- Jeg opplevde at folk synes det var godt at noen kunne synge «Blåmann, blåmann» og mene det. Det er kraft i de gamle sangene, de er ikke likegyldige for folk.