Så blev det da jul som det gjør hvert år,

og julefest holdtes i hver en gård

så langt som den hellige kristenhet når.

Og ribbe og surkål og øl og dram

man åt og drakk for å ære ham

som fødtes i armod og døde i skam.

Og prestene gjentok de eldgamle ting.

Men noe var nytt. For med radio kring

blev talene sendt - som på engleving!

I eteren bruste velsignede ord

som dengang da byrdene hørte et kor

der sang det utrolige. Fred på jord!

Fabrikkherren likte det bibelsted

og tenkte på: hvordan slå lønnen ned

og likevel sikre sig arbeidsfred?

Politichefen syntes det også var godt,

og gudskjelov hadde han nylig slått

et oprør til jord og bragt statsskuten flott.

Rebellene satt nu bak lås og slå

og hadde det fredfullt og ventet på

den dødsdom de alle var viss på å få.

Og forsvarsministeren følte sig vel

som aldri tilforn noen julekveld.

Hans virke for freden var kronet med hell.

For fredsgarantien er vebnet makt.

Og den skulde ingen få ødelagt

med vennskapstraktat eller avrustningspakt!

Og utenriks-statsråden var også glad

at freden var innført så fort og bra

i Samoa og Nicaragua.

De innfødte truet med litt av hvert,

men heldigvis hadde en giftgass-ekspert

til advarsel gitt dem en kraftig snert.

Hver eneste sjel i vår kristenhet

blev løftet på bølger av kjærlighet

For fred er det beste - som alle vet.

Men alle de drepte på ærens mark

de utstøtte bare et uhørlig hark,

og hemmelig gav de hverandre et spark.

Under Arc de Triomphe lå en ukjent soldat.

Han snudde sig ikke. Han var vel for lat.

Og hadde så ofte hørt lignende prat.