Julenissen er ikke norsk, og han heter ikke Jens: For skal man tro årets rapport fra Fremtiden i våre hender (FIVH) om såkalt omvendt bistand fra fattige land til Norge, fikk Norge hele 13,4 milliarder kroner av utviklingslandene i «i-hjelp» gjennom 2006.

Gavedrysset skyldes Norges fordelaktige posisjon i verdens handelssystem, som gjør at Norge tjener store summer på de lave prisene på varer som importeres fra fattige land.

Denne såkalte varebistanden fra utviklingsland til Norge utgjør 71 prosent av Norges bistand til utviklingsland i fjor, slår FIVH fast i sin rapport «I-hjelpen 2007», som lanseres i disse dager.

Dette er det høyeste beløpet som er målt hittil av FIVH siden organisasjonen begynte å utarbeide slike rapporter.

- Har vi vært spesielt snille i år?

- Vi kommer veldig godt ut av det globale varebyttet, men har ikke gjort noe spesielt for å fortjene dette, sier Arild Hermstad, daglig leder i FIVH, til Klassekampen.

- Vi utnytter de fordelene vi har som et utviklet land med mange flere bein å stå på enn det de fattige landene.

«Omvendt bistand»

Mens råvareprisene nådde et bunnivå i 2001 etter et vedvarende og kraftig fall siden 1980, har man observert en prisstigning de siste fem årene som ifølge FIVH burde ha bidratt til å redusere den såkalte i-hjelpen.

FIVH påpeker samtidig at prisene på råvarer som eksporteres fra utviklingsland til rike land i stort omfang fortsatt var 13 prosent lavere i fjor enn de var i 1980. Organisasjonen viser til at økningen i fjorårets «i-hjelp» kan tilskrives det stadig økte omfanget av import av tekstilvarer fra asiatiske land.

Dersom prisene på råvarer, jordbruksvarer, tekstiler, klær og sko som importeres fra utviklingsland siden 1980 hadde utviklet seg likt med prisene på alle varer som omsettes i Norge, måtte nordmenn ha betalt 13,4 milliarder kroner mer enn det man faktisk gjorde i 2006, mener FIVH.

- Kort fortalt kan man oversette dette med at lønnsforskjellene mellom Kina og Norge blir stadig større. Selv om kinesiske lønninger stiger noe, stiger de mer i Norge, sier han.

- Råvareprisene har økt de siste årene, men det oppveies av at lønnsforskjellen mellom Kina og Norge øker, som også bidrar til at importen av tekstiler øker.

Råvarer utgjør hovedandelen av eksporten fra de fleste av de fattigste utviklingslandene: Mens 65 prosent av eksporten fra afrikanske land sør for Sahara består av råvarer, utgjør denne varegruppen hele 74 prosent av eksporten fra Latin-Amerika - dersom man utelater land som kan basere seg på eksport av energivarer.

Ser man på asiatiske utviklingsland preges eksportproduksjonen til flere av disse landene av tekstiler og bekledningsartikler. I 2005 sto slike artikler for 85 prosent av Bangladeshs eksport, mens denne varegruppen utgjorde 68 prosent av eksporten fra Pakistan.

Rekord

Til sammenligning til årets rekordbeløp ble varebistanden anslått å ligge på 3,3 milliarder kroner (4,2 milliarder i 2006-kroner) da den første i-hjelp-rapporten ble lagt fram i 1991.

Dersom fjorårets i-hjelp skulle fordeles likt mellom alle nordmenn, ville det tilsvart en bonus på 2850 kroner til hver innbygger.

Totalsummen utgjør 0,63 prosent av Norges bruttonasjonalinntekt og tilsvarer mesteparten av Norges totale utgifter til politi, brannvesen, domstolene og fengselsvesenet i fjor.

Nesten hele barnetrygden, eventuelt halvparten av forsvarsbudsjettet, kunne blitt dekket av det Norge fikk i «omvendt bistand», slår FIVH fast.

71 prosent

FIVH påpeker at Norge ga 19 milliarder kroner i bistand i 2006. Mens den såkalte varebistanden til Norge fra utviklingslandene tradisjonelt har utgjort mellom 35 og 60 prosent av norsk bistand til fattige land, har andelen vokst betraktelig de siste tre årene og lå i fjor på 71 prosent.

- Vi ligger på verdenstoppen i bistand, men det skulle bare mangle når man skal kompensere for urettferdigheten som ligger i handelsvilkårene globalt, sier Hermstad.

- Dette er et uttrykk for hvordan de rike landene systematisk utkonkurrerer de fattige på verdensmarkedet. Dette kommer til å fortsette så lenge vi insisterer på stadig økende inntekter i den rike delen av verden.

Hermstad viser til at mange utviklingsland er fastlåst i en ugunstig produksjonsstruktur som er nedarvet fra kolonitiden, og at det i tillegg legges «stadig nye hindre av de rike landene» som gjør at disse landene «ikke får utviklet sin egen industri og en variert produksjonsstruktur».

- Vi snakker om patenter, lånebyrder til Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, tollstrukturer. Alt bidrar til å opprettholde denne urettferdigheten, sier Hermstad.

- Misvisende

«Utviklingsland betaler stadig mer for konsekvensene av en global maktubalanse og en svært urettferdig verdenshandel», skriver FIVH i sin konklusjon, og legger til at begrep som «i-hjelp» er brukt «som motstykke til en både offisiell og vel innarbeidet begrepsbruk», som ifølge FIVH går ut på at bistand «nærmest per definisjon er noe som strømmer fra rike til fattige land».

«Rapporten viser at uttrykkene er misvisende», skriver FIVH, som mener at det er riktigere å snakke om «erstatningsutbetalinger for den maktubalansen industriland nyter godt av».