Janka er så vidt rukket å bli tre dager gammel, og bioingeniør Beate Luckman er på vei opp på Rikshospitalets barselavdeling for å ta blodprøve fra Jankas hæl. Pia Skøiens første datters blod skal undersøkes for to stoffskiftesykdommer.

Luckman stikker hull på babyens hæl etter først å ha gitt henne litt sukkervann, og plasserer fire dråper blod på et papir som hun tar med til laboratoriet for kontroll.

Etterpå står Pia Skøien på gangen og vugger Janka.

Klassekampen spør henne hva hun synes om forslaget om å utvide denne testen til å omfatte tyve stoffskiftesykdommer til.

- I utgangspunktet er jeg er positiv til det. Jeg forstår innvendingene til Gunnar Houge i gårsdagens avis med tanke på samfunnsøkonomien. Men jeg er litt for opptatt av andre ting som nybakt mor, til å ta stilling til akkurat det. Jeg forstår også innvendingene om uklare prøver, men de er jo mye verd om det viser seg at barna utvikler en av sykdommene, sier Skøien.

Hun tror imidlertid hun ville vurdert det annerledes om hun var politiker eller samfunnsøkonom.

- Men om en spør foreldre til barn som har blitt rammet av noen av disse sykdommene, vil de trolig mene at alle bør testes for alt. Det ville være vanvittig å tenke på om en kunne ha behandlet sykdommene om de bare hadde visst om dem.

- Men hva med belastningen feildiagnosene kan føre til?

- Jeg synes ikke det er et betydelig nok argument at det kan være en påkjenning for pårørende. Vi er fulle av andre bekymringer, som om barnet får nok mat, sover godt, om fordøyelsen er som den skal, å forstå barnets språk og generelt bare å vite om de har det bra.

Janka sutrer litt i fanget.

- Sånn som nå, for eksempel. Hva betyr det hun prøver å si ifra om? Kanskje hun er sulten? sier hun og forsyner Janka med frokost.