I begynnelsen av november 1945, et halvt år etter krigens slutt, reiste Willy Brandt til Tyskland for å dekke Nürnbergprosessen for Arbeiderbladet. Brandt var på dette tidspunktet norsk statsborger, og hadde ikke besøkt hjemlandet siden 1936. Det ble et sterkt gjensyn. De viktigste inntrykkene nedtegnet han på rekordtid i boka «Forbrytere og andre tyskere», som utkom på norsk i juni 1946 og deretter i en svensk parallellutgave måneden etter.

Boka har ikke vært tilgjengelig på tysk - inntil nå. Likevel har den spilt en vesentlig rolle i tysk etterkrigspolitikk. Fiender av Willy Brandt snudde tittelen fra «Verbrecher und andere Deutsche» til «Deutsche und andere Verbrecher» (Tyskere og andre forbrytere), og anklaget ham for å gjøre tyskerne kollektivt medskyldige i nazistenes ugjerninger.

- Dette er å snu Brandts budskap på hodet. Tvert imot er Brandt opptatt av å vise fram «det andre Tyskland»: Så lenge tusener av tyske motstandsfolk ble henrettet av nazistene, og enda flere internert i konsentrasjonsleirer, kan man ikke snakke om kollektiv skyld, sier historieprofessor Einhart Lorenz, som har skrevet innledningen til den tyske utgaven.

- Med denne utgivelsen ønsker vi å stoppe rykteflommen. Nå kan tyskerne selv lese hva Brandt skrev.

«Ostpolitik»

Utdrag fra «Verbrecher und andere Deutsche», som den nå heter på tysk, er tidligere blitt publisert i en «skandalebok» redigert av den høyreekstreme journalisten Joachim Siegerist. Her er teksten klippet og satt sammen slik at Brandt skal framstå som en Moskva-tro landssforræder. Boka ble spredt i store oppdrag, selv om den snart fikk Siegerist dømt for ærekrenkelser.

Men det var ikke bare de høyreekstreme som mislikte Brandt. Hans såkalte Ostpolitik, bestrebelsen på å forbedre Tysklands forhold til de kommunistiske landene, vakte bestyrtelse langt inn på venstresida. Særlig kontroversielt var det at Brandt anerkjente de polske og sovjetiske anneksjonene av tysk territorium øst for Oder-Neisse-linja.

- Du ser konturene av denne utenrikspolitikken allerede i «Verbrecher und andere Deutsche». Brandt er opptatt av at Tyskland må «europeiseres». Landet må gjeninnta sin plass i det europeiske statsfellesskapet, og dét forutsetter et godt forhold til naboene på alle kanter - ikke bare Frankrike og Storbritannia, men også Polen og Sovjetunionen, forklarer Lorenz.

- Han er hele veien veldig nyansert. Han beskriver den røde armés hardhendte framferd mot tyske flyktninger, men også overgrep utført av franske og amerikanske soldater. Vi må huske: Med sitt norske pass var han en av få tyskere som kunne bevege seg ganske fritt mellom okkupasjonssonene. Det ga ham et unikt utsiktspunkt.

Silkefront?

«Verbrecher und andere Deutsche» er todelt. Første del rommer et ganske utførlig referat fra prosessen i Nürnberg. Brandt drøfter domstolens legitimitet, og spør hvorfor ingen tyskere er representert på anklagersida. Etter hans syn burde noen fra den tyske anti-Hitler-koalisjonen stille nazistene til ansvar for overgrepene mot opposisjonen.

Bokas andre del handler om dagliglivet i det okkuperte Tyskland vinteren 1945-46: fattigdommen, avnazifiseringen, den politiske og økonomiske gjenoppbyggingen. Men Brandt henfaller ikke til elendighetsbeskrivelser. Blant annet konstaterer han tørt at det finnes bedre matforsyning i det beseirede Tyskland enn det befridde Norge.

- Jeg har gått gjennom norske og svenske anmeldelser av boka, og det viser seg at den ble overraskende godt mottatt. Overraskende fordi man kunne forvente sterkere anti-tyske holdninger blant anmelderne. Én av dem mente til og med at boka burde deles ut til alle soldatene i Tysklandsbrigaden, uttaler Lorenz.

- Bare et par anmeldelser skiller seg ut: Den ene stod i Friheten, og skjelte ut Willy Brandt for å være trotskist og representant for en «silkefront». Man skulle tro at ei NKP-avis holdt seg med en mer materialistisk analyse av fascismen, men Friheten ser ut til å mene at tyskerne er rasemessig disponert for voldsideologi. C.J. Hambro og andre konservative var av samme oppfatning. Slik holdninger fantes ikke i Sverige, hvor boka ble hyllet som en nøktern og objektiv analyse av Nürnberg-prosessene.

Vellykket eksil

Willy Brandts Ostpolitik, som ga ham Nobels fredspris i 1971, var altså kontroversiell på hjemmebane. Men kan dette alene forklare svertekampanjen? Einhart Lorenz peker også på Brandts rolle som eksilpolitiker. Brandt kom til Norge allerede i 1933, da Sozialistische Arbeiderpartei Deutschlands (SAP) ble forbudt i hjemlandet.

- I mange tyskeres øyne var det å emigrere nesten like ille som å desertere. Slike holdninger fantes også i det tyske sosialdemokratiske partiet, som bestandig har vært mer nasjonalistisk enn internasjonalistisk orientert, forklarer Lorenz.

- Aggresjonen toppet seg tidlig på 1960-tallet, da den kristenkonservative politikeren Franz Josef Strauss inkvisitorisk spurte Brandt: «Hva gjorde du egentlig de tolv årene i utlandet?» Høyresida feide under teppet at Brandt ikke oppga sitt tyske statsborgerskap, men at nazistene tok det fra ham i 1938.

- Kan det også ha vært et element av misunnelse inne i bildet?

- Absolutt. Brandt klarte seg uvanlig godt i eksilet. Han flyktet til Stockholm da Norge ble okkupert, og ble del av en internasjonal krets av emigranter som seinere kom til å forme mye av Europas etterkrigspolitikk. De fleste eldre tyske politikere som emigrerte, klarte seg mye dårligere.