Bent Hamer har gjort seg kjent for filmpublikum med særegne filmer som «Eggs», «Salmer fra kjøkkenet» og «Factotum». Hans nye film, «O' Horten», åpner med den gamle lokfører Odd Hortens (spilt av Bård Owe) morgenstell og Bergensbanen vestover. Over snøkledde fjell. Jernbanespor i blendende hvitt. Og så klart: tunneler. Tunneler i slag på slag. Som en dialog, kan en tenke seg, mellom lys og mørke; dag og natt; og om ikke godt og ondt, så i det minste: liv og død; og hvem vet hva som er best? Det er nevnte Odd Hortens nest siste reise over fjellet. Om to dager må han pensjonere seg. En voksen mann preget og drevet av timetabeller, værmeldinger og gitte endestasjoner. En hvis yrkesaktive tid snart er omme, og hva da? Hvilke stasjoner, så og si, ligger i vente for et menneske hvis yrkesaktive alder er en tilbakelagt strekning. Er Bent Hamers nye film en advarsel til alle fortsatt yngre enn som så til å stålsette seg? Skjønne hvor det bærer?

Bent Hamer: - Den er, om ikke en advarsel, så i alle fall et tilbud om å si ja til livet, samme hvor skummelt det kan fortone seg.

- Fordi det blir stadig færre tilbud etterhvert som åra går?

- Nei, det tror jeg sitter mest mellom ørene. Man er nesten alltid i en posisjon hvor man kan si ja. Samme om man er pensjonist eller en yngre voksen. Det må oppleves ganske bisart å, fra en dag til den neste, miste alt det individuelle ved seg og bli pensjonist. Jeg ville si noe om mulighetene som ligger også i fortsettelsen. For selv om det nok har blitt litt bedre siste åra, litt friere - leste jeg ikke i avisa at det sågar ble servert rødvin på et eldresenter forleden? - så er det fortsatt noe veldig kunstig og farlig, og for noen ganske så dramatisk, å en dag våkne og være en annen, om du vil det eller ei.

Ensomhet og død

- Det er fint det du sier nå, men hvis poenget var å vise alle mulighetene som kommer etter fylte 67, hvorfor bruker du en såpass ensom mann som Odd Horten til å gjøre den jobben? Han er til og med lokfører, som vel må være landets mest ensomme jobb.

- Er det det jeg har gjort? Ja, kanskje. Horten er en mann av rutetabellene, og en hvis sosiale nettverk er jobben han har. Og kanskje virker han ved første øyekast som et ensomt menneske. Et vanlig menneske. Men hva faen er et menneske? Det skulle jeg gjerne likt å vite. For tar du deg tid til å se etter, er det ikke mye vanlig med menneskene. Samme hvem av oss. Jeg vil at Odd Horten skal være uvanlig representativ, kan du si.

Så heter han da også Odd. Heter Merkelig.

- Er det en film om dødsangst?

- Heh!

Hamer setter laksesmørbrødet sitt fast et lite øyeblikk.

- Har du hørt. Ja, du kan kanskje se det som en allegori, om ikke annet, for ... døden. Det er ikke et hovedpoeng i filmen, det er det ikke, men vi snakket om det på et tidspunkt.

- Snakket om hva da?

- At årstiden og uttrykket i filmen er med på å forsterke en mulig dødsangst. Det blå kalde der ute. Det gule lyset inne. Atmosfæren. Det er både et minne om en forsvunnet tid, juletida fra langt tilbake; et ønske om at slike tider alltid må finnes; samt en visshet om at de alltid og aldri forsvinner. Men som sagt, jeg håper ikke det overskygger rent tematisk, det var ikke hensikten.

Retningsløst

En mann av rutine altså. På programmert vei til pensjonstilværelsen. Men så skjer det noe: han forsover seg, antagelig for første gang, til sin siste reise, og faller ut av mønsteret sitt, blir slått ut av ledd og begynner - eventuelt: fortsetter, som optimistene blant oss kanskje ville sagt - en merkelig sistereise, som også er en førstereise, som også bare er en reise.

- Odd Horten mister retningssansen, rett og slett, og bruker vel filmen på å bli vedvarende i det retningsløse, trives med det. «O' Horten» er en roadmovie til fots. Han faller ved en tilfeldighet ut av livet sitt, og så blir han i denne tilfeldigheten. Her kommer humoren inn i bildet. Humoren som aldri forlater meg. Som har med selvbildet mitt å gjøre.

- Selvbildet?

- Ja, humoren som et resultat av at en ser seg selv i en større sammenheng. Det absurde må også ha en funksjon, en betydning på det vi kan kalle det ikke-absurde planet. Ta for eksempel den lille scenen med Trond Viggo Torgersen. Horten er på Tobakksforretningen og sliter med en kjøpe ny pipe fordi det står en kvinne i kassen. Å gjøre noe så maskulint som å kjøpe pipe av ei kvinne er nesten utenkelig for Horten. Men omsorgen hun utviser for den absurde, om enn elskelige, karakteren til Torgersen, gir ham den lille åpningen han trenger for å få det til. Sånn får det absurde betydning. Selv om det kanskje ikke synes.

Knapt det

Bent Hamer er kanskje kjent for en viss knapphet hva gjelder handling og dialog i filmene sine. Dette er også med på å prege «O' Horten». Vår mann sier ikke allverden. Og har ingen store fakter a la Al Pacino. Det går i det stille. Og hvorfor må det alltid gjøre det, Hamer?

- Jeg viser veldig ofte hvem karakterene mine er i situasjoner heller enn dialoger og andre handlingsmettede sekvenser. Jeg foretrekker de små, private øyeblikkene fordi de sier så mye mer. Når mennesket tvinges til å handle, tvinges det også til å ligne andre mennesker. Vi handler egentlig ganske likt. Og uansett hvor fjernt dette først kan føles for publikum, så tror jeg det ligger større gjenkjennelse i det private enn i det ekstreme. Bare tenk deg at du går inn i en annens leilighet, du kan til og med gjøre det med bind for øynene, tenk på alt du instinktivt skjønner om det mennesket.

En lukt kan være nok. En gest. Et blikk.

- Kan du den vitsen om finnene? Finnene er kanskje enda mer innesluttet enn oss. Og kan du vitsen om hvordan du skal skjønne at to finner er klare for å snakke med hverandre? Når du ser en finne flytte blikket fra sine egne skotupper til den andres skotupper. For en deilig nyanse! Og det ligger så mye i den.