De siste tiårene har akademikere vært travelt opptatt med å omfavne franske tenkere som Jacques Derrida og sosiologen Pierre Bourdieu. Jean-Pierre Jeunets film «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» har tatt folk med storm. Konseptkunstens leading lady er Sophie Calle. Frankrike har flere store internasjonale navn innen musikk, som Manu Chao, elektronikaduoen Justice har fått en stor skare fans i utlandet og artister som Yelle og Soko har blitt store ved hjelp av internett.

Til tross for dette kunne det amerikanske nyhetsmagasinet Time nylig konstatere at Frankrike ikke lenger er en stor kulturnasjon. De spanderte sin forside på å erklære «The Death of French Culture», og skribenten Don Morrison serverte dommen: «Frankrike som en gang ble beundret for sine forfattere, kunstnere og musikere er i dag en visnende makt på den globale kulturelle markedsplass».

Utspillet har ført til en rekke hissige motsvar fra fransk hold, som tidligere kulturminister Maurice Druons karakteristikk av en «tilbakevendende antifransk feber» blant amerikanerne, som forveksler kultur med underholdning. Kommentator Didier Jacob oppsummerer amerikanernes syn på fransk kultur slik: «De Gaulle + Sartre + baguetten + Sophie Marceaus bryster = fransk kultur».

Nyliberalisme

Litteraturprofessor Per Buvik ved universitetet i Bergen, som har et livslangt og inngående kjennskap til fransk kultur, reagerer på at ideen om eksport er det samme som kvalitet.

- Morrison rører helt klart ved noe, men jeg liker ikke hans angloamerikanske perspektiv: Hvis du lykkes i mediene og på markedet så er det kvalitet! Dette er nyliberalisme overført på kulturområdet, og han latterliggjør franskmennenes opptatthet av kvalitet.

- Hva er det han treffer?

- Fransk kvalitetslitteratur har i en lang periode vært anemisk og navlebeskuende, for lite opptatt av spørsmål som folk flest er opptatt av. Sånn har det vært siden Sartre døde i 1980, tør jeg påstå, og derfor slo en forfatter som Michel Houellebecq gjennom på 1990-tallet med romaner som «De grunnleggende bestanddeler». Plutselig snakket man om virkeligheten igjen!

Svekket språk

Buvik mener den amerikanske kritikken har rett i at det franske språkets svekkede posisjon bidrar til fransk kulturs svekkede posisjon. Men det skyldes også et elitistisk orientert og ekskluderende skolesystem, mener Buvik.

- Det ser vi forferdelige konsekvenser av ved opprøret i forstedene. Kunstlivet har vært for dårlige til å integrere impulsene fra andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere, mens USAs kultur suger til seg impulser fra overalt. Men det er helt feil at det ikke skjer noe interessant i Frankrike om dagen. Den franske litteraturen, kunsten og tenkningen følges med stor interesse av en rekke miljøer.

Stephen J. Walton, professor i nynorsk skriftkultur ved Høgskulen i Volda, har gitt ut boka «Den teksta versjonen. amerikanisering og modernitetens intellektuelle» som tar for seg amerikanisering og anti-amerikanisme. At fransk kulturs hegemoni er over, er gammelt nytt, mener han:

- Det skjedde alt på 1890-tallet. På 1600-tallet og framover hadde Paris en absolutt hegemonisk posisjon i den vestlige kulturen. Frankrike var da dominerende reint demografisk: folketallet i England var på 2,5 millioner, mot 24 millioner i Frankrike. Etter andre verdenskrig ble Frankrikes posisjon enormt mye svakere. De mistet den franskspråklige dominansen og den estetiske ledelsen til New York, fordi markedet for avantgardekunst flyttet seg dit.

Markedskamp

- Time-artikkelen mistenkeliggjør at franskmennene vil verne om fransk kultur?

- Ja, for Frankrike er det samfunnet som er sterkest motstander av det markedsliberalistiske systemet som valser ned alle former for mangfold. Våkne franskmenn er fanebærere for motstanden mot markedsliberalismen. Det gjelder ikke regimet til Sarkozy, men hans motstandere.

- Artikkelen referer til at franskmennene har hevdet at filmen «Jurassic Park» er en trussel mot fransk identitet. Er franskmennene mer proteksjonistiske overfor egen kultur enn andre land i Europa?

- Å si at en film er en trussel mot landets identitet er selvsagt noe pompøst vas, men hvorfor har vi begynt å omtale kulturfenomen med ord hentet fra det økonomiske regimet? Jo, fordi det har skjedd noe i hodet vårt, budskapet siver inn: at all kulturell motstand mot markedsliberalistiske kulturprodukt er «proteksjonistiske». Vi skal aldri avvise kulturfenomen bare fordi de er amerikanske - det er en kulturrasistisk felle. Men vi skal heller ikke la være å peke på hva som er årsakene til at 85 prosent av filminntektene i verden tilfaller Hollywood-produsenter, eller hvordan amerikanske underholdningsfilmer målrettet reproduserer den markedsliberalistiske ideologien.