«Alle skulle bli dronning» skriver chilenske Gabriela Mistral (1889-1957): «Alle skulle bli dronning/ og ha dronningrike ved havet:/ Rosalía og Efigenia/ og Lucila og Soledad.»

Men slik går det ikke.

Rosalía blir kysset av en sjømann som er bortlovet til havet. Soledad blir mor for sine sju brødre og gir sitt blod for deres brød. Efigenia møter en fremmedkar på veien - og i ham ser hun havet. Mens Lucila snakker med elver og finner sitt dronningrike i galskapens måneland.

- Mistral skriver om dem alle, om jentungen, den gale, den forlatte, om mora - og som hun kalte seg selv: den sterile mor. Men selv om de ikke blir dronninger, fattigjentene fra Mistrals egen landsby, i Elquidalen i Andesfjellene, så maktet hun det selv, sier Tove Bakke.

Hun maktet å bli dronning.

- I den spansktalende verdenen er hun så stor at vi knapt kan forstå det. Dikter, folkeopplyser og politisk forkjemper. Hun fikk som den første latinamerikanske forfatter sitt verk kronet med Nobelprisen i litteratur i 1945. Unicef ble stiftet mye på grunn av aktiviteten til Mistral, forteller Bakke, som nå har gjendiktet og utvalgt Mistrals dikt til boka «Alle skulle bli dronning», på Samlaget.

Bondeintellektuell

Tove Bakke, som tidligere har gjendiktet poeter som Federico García Lorca, Alejandra Pizarnik og Nicole Brossard, kommer fra Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Og i samtalen om Gabriela Mistral penser Bakke raskt inn på slektninger der hjemme. Farens fetter Nikolai, født i 1900, var fiskerbonde i Gulen og forsørget storfamilien, samtidig som han var bunnløst nysgjerrig og abonnerte på alt av aviser og tidsskrift. Han var målmann og venstremann, med stor utferdstrang. Også de to ugifte kusinene til Tove Bakkes far, som ga hele livet sitt til å være folkeskolelærere i Askvoll.

- Det er noe med hungeren etter kunnskap på tross av manglende skolegang. Gabriela Mistral, eller Lucile Godoy Alcayaga, som var hennes egentlige navn, ble kastet ut av skolen som 11-åring fordi rektor mente det skortet på evnene. Deretter ble hun lærer for chilenske menn og tok lærerskole. Hun skrev barnesanger og all slags skolebokprosa fordi det ikke fantes noen barnelitteratur. Hun skrev bøker for at kvinner skulle lære seg å lese. Mistral kan stå som en utsendt dronning for det slaget lærere som til alle tider har hatt høye tanker om sine elever. Hun var en ukuelig folkeopplyser, forteller Bakke.

- Og dermed passer hun godt i en nynorsk språkdrakt?

- Ja, chilenere har selv fortalt meg at det er noe med lydene i nynorsken som minner om spansk, med mange vokaler, diftonger og rullende r-er. Mistral var også mestis, blanding av hvit og indianer. Noe hun gjorde til et adelsmerke, ikke minst gjennom sin viktigste diktsamling, «Tala», fra 1938.

Ikke folkelig

- Hva kjennetegner diktene hennes?

- Hun fulgte med i strømningene i tida, og skriver både modernistisk og sentrallyrisk. Og til tider veldig vanskelig.

Men temaene er allmennmenneskelige: vann, brød, salt. Kjærligheten. Gud. Chile. Naturen. Døden. Barndomslengsel. Ambivalente følelser.

- Mange av diktene hennes er på rim. Og hun har skrevet en hel sonettesyklus om døden. Men dette er uoversettelig, sier Bakke, som var nødt til å dra til Mistrals barndomsdal for å trenge gjennom diktene.

- Mistral er som en kabal som ikke går opp. Hun er nok den vanskeligste jeg har jobbet med, sier Bakke og forteller at det var kollega Inger Elisabeth Hansen som først fikk henne til å begi seg ut på Mistral.

- Hansen var redaktør for en antologi av norske og chilenske lyrikere som ambassaden skulle utgi som takk for den norske solidariteten med chilenerne etter kuppet. Fem dikt skulle jeg oversette. Og jeg tenkte, ja vel, siden det ikke var flere …

Men det var som de fem diktene ropte etter mer.

- Det var som om de sa: Vi er bare småstein, fjellet står! Og slik var det at hele fjellkjeden, Andesfjellene, kom til meg. Og for å klare det måtte jeg altså dra til dette fjellandskapet, til Elquidal, en dagsreise nord for Santiago. En helt ubegripelige natur, massiv og kolossal. Så stjerneklart. Så mineralrikt. Alle plantene, dyrene, språkene, med himmelen over og verdenshavene rundt. Jeg fikk en forståelse for kosmos' tverrfaglige kulturhistorie, den Mistral var så opptatt av å videreformidle.

I eksil

- Men Mistral levde store deler av livet utenfor barndomsdalen?

- Ja, hun reiste og hun vandret til fots. Hun tar inn hele Amerika i diktene sine. Og hun er et folkeminnemenneske, skriver inn gamle dialektord, ord som er i ferd med å gå tapt, slik eksilforfattere ofte er opptatt av å verne sin gamle kultur.

Fra 1926 - etter at hun var sentral i å reformere Mexicos skolesystem, og i å lage et offentlig biblioteksystem i landet, og etter at hun hadde utgitt to lesebøker og to diktsamlinger - ble Mistral Chiles utsending i FN. Og dessuten i en rekke andre internasjonale kongresser og råd - som jobbet med barns og kvinners rettigheter. I 1931 ble hun Chiles konsul i Napoli, men nektet å samarbeide med fascistpartiet i Chile, og ble presset ut av Mussolini, forteller Bakke.

I 1935 ble Mistral utnevnt til konsul for Chile på livstid.

Voldsom

Mistral var hele tiden opptatt av barns rettigheter, særlig etter borgerkrigen i Spania. Hun organiserte hjelp, også under andre verdenskrig. Engasjementet ledet til opprettelsen av Unicef. Selv takket hun i 1950 nei både til å lede Unicef i USA og til verv i Unesco.

- Hun sloss for alle svake. Hun mistet også sin egen sønn, eller adoptivsønn, det er litt uklart. I selvmord, 17 år gammel. Hun var utrøstelig. I et dikt beskriver hun ham som et tre - som vanligvis står for liv og vitalitet, men som hos Gabriela ofte forbindes med sorg - kroppen er treet, sønnen ei gran.

To år etter, i 1945, fikk hun Nobelprisen.

- Der ute betyr den enormt. Likevel brakte den ikke leserne til diktene hennes. Det er som folkeopplyser og forfatter av barnelitteratur hun er berømt i Latin-Amerika. Skoler er oppkalt etter henne, hun er på pengesedlene, alle har et forhold til Gabriela Mistral, forteller Bakke.

I 1971 fikk Chile enda en Nobelprisvinner, Pablo Neruda - som i sin ungdom ble oppfordret til å skrive, mot farens vilje, av rektor på den lokale jenteskolen - Gabriela Mistral.

- Hva har de felles?

- Begge er ekstremt allmennutdannede, enten det gjelder naturvitenskap eller kjærlighetssorg. De var sosialt og politisk engasjerte og bodde begge store deler av livet i eksil. Men litterært er de veldig ulike. Han er gentleman. Hun er sår og beisk. Språket hans er tilgjengelig, dansende, glidende. Hennes er vanskeligere, mer komplekst. Men begge er fylt av styrke og kjærlighet.