I den russiske provinsen Tsjetsjenia sitter fem år gamle Timur hos besteforeldrene sine. De er under rakettangrep, og nabohuset blir truffet. Når det stilner, kikker han ut. Og ser naboens hode trille rolig nedover veien.
Slikt skjer med barna Åsne Seierstad har truffet i Tsjetsjenia. Da skjer noe med dem. En gutt fanger en hund og klipper av labbene, en etter en. En jente stjeler tvangsmessig fra barnehjemmet som har tatt henne inn, også penger som skal brødfø alle de andre barna.
Alt dette forteller de seinere til den norske journalisten og forfatteren Åsne Seierstad.
– De forteller det ofte litt sensasjonelt. Forteller om hva de har sett, hva de har hørt: «de ble sprengt i filler!», «alle ble halshugget». De kommer tilbake til det hele tida, noen av dem snakker nesten ikke om annet. Dette er konsekvensen av krig.

Må bli berørt

Åsne Seierstad var 24 år gammel første gangen hun dro til Tsjetsjenia. Elleve år etterpå dro hun tilbake og var der i 18 måneder. Alt har blitt sammenfattet i boka «De krenkede. Historier fra Tsjetsjenia.» Historiene har hun fått fra ulikt hold – topppolitikere, foreldreløse barn, russiske soldater.
«Bare politiske nyheter er ikke nok for å forstå en situasjon,» har Åsne Seierstad nylig uttalt.
– Jeg tror faktisk vi må bli litt berørt for å påvirke noe. Jeg er ingen aktivist – men jeg er veldig nysgjerrig, og jeg ville bruke den stemmen jeg har til noe ordentlig. Og det er folkene som er der som er krigen. Det er som Robert Fisk har sagt det: War is about people who die.

Offer og bøddel

Et tsjetsjensk barnehjem i Groznyj er ett av stedene Åsne Seierstad besøker. Der bor barnløse Hadizat, som har tatt til seg foreldreløse barn som om de var sine egne. Seierstad knytter på seg skaut, tar på seg langt skjørt, og reiser rundt i Tsjetsjenia undercover for å intervjue folk som henne.
Men hun har også reist offisielt, i regi av russisk UD, og fått audiens hos president Ramzan Kadyrov. Han har innført alkoholforbud, stengt alle diskoteker og offentlige barnehjem. Men Seierstad tilbys å snakke med Ramzan Fan Club og forsikres om at de gjerne vil gjøre hennes opphold «in a best way so that you can prepare you book in a best manner and give a present to Kongeriket Norge in a form of new best seller».
– Det må være vanskelige forhold å jobbe under?
– Det har vært et puslespillarbeid. Du må enten reise offisielt, på journalisttur, eller reise i skjul. Det er et tankekors at puslespillet må legges i skjul – at dette er et sted du ikke har lov til å være – i vårt naboland Russland.

Leseren i fokus

Da reisene til Tsjetsjenia starter, er Åsne Seierstad en uerfaren reporter som bestemmer seg for å komme seg til Tsjetsjenia for egen maskin. Hun ligger i en grøft og blir beskutt. Men til sist setter arbeidsgiveren Arbeiderbladet ned foten for flere reiser – etter innstendig oppfordring fra Åsne Seierstads egen mor.

– Er det en bevisst posisjonering mot krigsreporteren som Hemingway-type når du inkluderer historier som det? Eller er det for å rive med deg leseren?
– Hele boka er veldig gjennomtenkt. Mine andre bokprosjekt har vært utrolig raske, skrevet på rundt et halvt år. Men denne boka er om en så kompleks konflikt og dekker så mange år. Jeg er en forfatter som tenker mye på leseren og hvordan jeg skal få med meg henne. Jeg har valgt å skrive ikke om alt som har skjedd i Tsjetsjenia, men det jeg har vært med på. Jeg vil at folk skal være med meg et sted.

Ny type terror

Åsne Seierstad holdt egentlig på med en bok om USA da hun innså at hun ville tilbake til Tsjetsjenia. Etter 11. september 2001 har oppmerksomheten rundt Tsjetsjenia dalt. Men det har skjedd et markant skifte siden russerne invaderte regionen i 1995 – I tsjetsjenifisering: tsjetsjenerne er selv ofre og bødler, og overvåker og angir hverandre.
– Det startet med den russiske invasjonen, og en frigjøringsbevegelse som ble noe helt annet. Det er en utvikling som er ønsket av Russland. Nå har Putin en president i Tsetsjenia som gjør det skitne arbeidet for seg, og hans bødler er så nådeløse og grusomme mot sine ofre. Men det er konsekvensene av krig. De brutale kreftene kommer seg opp og fram, sier Seierstad.
Barna påvirkes ikke bare av rene krigshandlinger, men også konsekvensene av krig, argumenterer Seierstad:
– Det er ikke alltid de største traumene er bombene. Det kan også være å komme i kontakt med mennesker som ikke under normale omstendigheter ville kommet i i kontakt med barn, og ikke burde vært det. Den sosiale kontrollen forvitrer helt i en krig.

Lite romantikk

Russland et multietnisk land. Men tsjetsjenerne er ikke russkij, etniske russere, og lider under det:
– I befolkningen er det mye rasisme. Holdningen blant russerne er at de er ville i Tsjetsjenia. Men for russiske politikere er ikke problemet først og fremst rasisme, men at tsjetsjenerne ikke underordner seg. De vil ha stabilitet og at Russlands grenser skal være intakt.
Til tross for at Seierstad skriver kritisk om Russland, skriver hun ikke for tsjetsjenernes frigjøringskamp:
– Jeg er ikke noen tsjetjensk uavhengighetsromantiker, og mener ikke den eneste løsningen er at Tsjetsjenia blir selvstendig. De var ikke en republikk i Sovjetunionen, men et autonomt område. Det var ikke overraskende at Boris Jeltsin ikke ville gi dem selvstendighet tidlig på 1990-tallet, det var metodene hans som var katastrofale, sier Seierstad.

Livshistorier

Boka presenterer flere livshistorier, som er fortalt til Åsne Seierstad over flere kvelder, sakte rekonstruert. I etterordet takker hun alle som har fortalt henne om sitt liv.
– En ting er at det er farlig for deg å reise rundt i Tsjetsjenia. Men hvordan er det farlig for kildene dine å være med i din bok?
– Det er dem det er farlig for. De lever i et samfunn som ikke skyr noen midler, et overvåkningssamfunn. Men hovedpersonene har fått opplest sine sitater og historier og har godkjent dem.
– Snakker du med dem etterpå?
– Jeg dykker så til de grader ned i prosjektene at når jeg har avsluttet det, slipper jeg kildene mine. Jeg har masse kontakt med barnehjemmet fremdeles, og hjelper dem med penger til nybygg og annet. De andre slipper jeg. Jeg er ikke Mor Teresa, jeg gjør en jobb.