Ville redde konservatismen
Lørdag 10. november, 2007
FAKTA
Nikolai Astrup har vært redaktør for dagens Minerva i seks år, da det ble pustet liv i tidsskriftet igjen. Sammen med blant andre politisk redaktør og leder av Unge Høyre Torbjørn Røe Isaksen har han i år et budsjett på 1,5 millioner – mer enn de fleste små publikasjoner kan drømme om. For Minerva er en liten publikasjon i dag, med rundt 500 betalende abonnenter. De mottar støtte fra Liberalt Forskningsinstitutt, partiet Høyre, stiftelsen Fritt Ord, og 1,2 millioner kommer fra stiftelser, organisasjoner, privatpersoner og bedrifter. De har en oppdatert nettside, med nærmere 40.000 treff i måneden.
– Vi har trukket mer og mer i retning av Kvartalsskriftets form, med lengre artikler og et ønske om å gå mer i dybden, sier Astrup.
– Er dere mer liberale enn konservative i dag?
– Vi har stadig den debatten. Men det er vanskelig å si om vi er mer eller mindre konservative enn den gamle Minerva-kretsen var. Vi kan ikke overføre den konservatismen de sto for.
Redaksjon og redaksjonsråd består av 13 menn og to kvinner.
– Vi jobber nå med å få en bedre kjønnsbalanse, sier Astrup.
– Hva vil du skal stå igjen etter dere?
– Vi har ingen konkret ambisjon om å bidra til det ene eller andre regjeringsalternativet – vi vil ha gjennomslag for borgerlige ideer i den offentlige debatten. Kjell Hansen sa det godt i lederen i den første utgaven av Minerva: Tiden får vise om ikke bare samfunnet angår tidsskriftet, men om også tidsskriftet angår samfunnet.
Kristin Clemet, leder i tenketanken Civita, deler kontor med dagens Minerva-tidsskrift. Hun mener den konservative kretsen, som ofte nevnes som en motvekt til dagens nyliberalisme, førte god høyrepolitikk i posisjon, og viser til tidligere kulturminister Lars Roar Langslet:
– Langslet og Willoch-regjeringen gjennomførte langt mer «liberalistiske» reformer enn Høyre i dag. De deregulerte kredittmarkedet, konkurranseutsatte NRK, deregulerte boligmarkedet og gjennomførte betydelige skattelettelser, sier Clemet.
Er det ett begrep Civita trekker fram i dag, er det snarere
liberal enn konservativ, men Clemet kaller seg liberal-konservativ:
– Vi er litt lei av debatten om høyresida har glemt sin konservative arv. Den føres typisk av dem som ikke står på høyresiden, som har en tendens til å spørre etter de verdikonservative. Det begrepet brukes for å antyde at noen konservative er litt finere enn andre, men begrepet er smør på flesk. Norsk og nordisk konservatisme er en liberal konservatisme. Konservatismen er knapt en ideologi, som liberalismen og sosialismen. Det er heller et sett ideer, et pragmatisk svar på enøyde ideologier. Konservatismen greier seg ikke uten liberalismen, som forsyner en med viktige ideer og prinsipper. Det er som gin og tonic – grusomt hver for seg, men godt sammen.
Johannes W. Løvhaug, idéhistoriker
Dagens høyreside er for privatiseringsivrige og har glemt den konservative tradisjonen der man også hegner om velferdsstaten, hevdes det ofte i dag. Da påkaller man gjerne arven fra Minervas Kvartalsskrift, som på 1950- og 1960-tallet rustet opp debatten om konservatismen.
Likevel mener idéhistoriker Johannes W. Løvhaug at konservatismens historie i Norge er «stemoderlig behandlet». Neste uke bidrar han til å bøte på det, med boka om Minerva-kretsen, «Politikk som idékamp». Den kommer på det radikale forlaget Pax.
– Et paradoks at nettopp Pax forvalter historien om Minerva?
– Tanken har slått meg, men de er jo opptatt av idédebatt. Og det går noen linjer på kryss og tvers av det politiske landskapet her – det var Lars Roar Langslet som med sin magisteravhandling i 1962 introduserte den unge Karl Marx, og særlig begrepet om fremmedgjøring, i Norge.
Diskusjonen før politikken
De kom fra distriktene, var pur unge, og trådte inn på en scene der studentene ble behandlet som en elite, referert til av pressen og lyttet til av politikere. De samlet seg i Den Konservative Studenterforening og fullsatte studentmøter på Dovrehallen i Oslo. Ut av dette kom Minervas Kvartalsskrift i 1957: Lars Roar Langslet var redaktør og primus motor, Kjell Hansen, Knut Bøckman, Gudmund Stang, Tore Lindbekk, Inge Lønning, Egil Alnæs og John Elden var med. Francis Sejersted sto utenfor redaksjonen, men sluttet seg om kretsens ideologiske vyer.
– De stilte store filosofiske spørsmål: hva er frihet? Hva er den enkeltes forhold til fellesskapet? Dette i en tid da Høyre sto helt i skyggen av Arbeiderpartiet og slet med å finne sin identitet, sier Løvhaug.
Kretsen brukte ikke kreftene på konkrete politiske spørsmål, men fordypet seg i konservative tenkere og grunnleggene problemstillinger.
– De følte de et behov for å gå
forut for politikken, for å fornye debatten om konservatismen. De ville ha en etisk orientert samfunnstenkning og gripe tilbake til røttene – uten å konservere dem i en stivnet form.
Konservativ renessanse
Konservatismen ga seg ulike utslag: De ville verne om familien og særlig styrke husmorens rolle. De sto i bluferdighetens navn ikke på Agnar Mykles side i rettssaken mot ham, og da Sosialistisk Studentlag inviterte DKSF til å stille med damelag i fotball i 1964 fikk de klar beskjed: «
Våre kvinner gjør ikke denslags,» skriver Løvhaug.
– De var ikke progressive. De var konservative på slutten av 1950- og begynnelsen av 60-tallet, ikke tiåret etter.
Men tidsskriftet var en konservativ motvekt mot Libertas, den mektige sammenslutningen av næringslivsinteresser:
– Libertas forsøkte å styre Høyre i en situasjon hvor partiet var svekket, og Minerva-kretsen mente det gikk på partiets integritet løs. De bekjente seg overhodet ikke til en liberalistisk grunnholdning.
– Hvor gikk Minerva-kretsens markedsøkonomiske smertegrense?
– Det er ikke godt å si. De var ikke dogmatisk statsfiendtlige på noe vis, men forsvarte velferdsstaten med kristent sosialistisk engasjement. De så markedsøkonomien som den beste måten å organisere samfunnet på, men kunne aldri la den fungere i fri dressur.
Troende redaksjon
Minervas Kvartalsskrift kom i 16 årganger, til 1972. Redaksjonsmedlemmene ble mer etablerte, men holdt fast ved tidsskriftet. Langslet forble redaktør i 11 år. Han var drivkraften i Minerva-miljøet og konverterte til katolisismen i 1963. Alle i redaksjonen var troende kristne.
– Hvor sentralt sto kristendommen i prosjektet?
– Det har overrasket meg at religion og kristendom spilte en så sentral rolle i en politisk refleksjon så seint som på 1960-tallet. De gikk til kristendommen for å forstå seg selv og samfunnet.
Til tross for den konservative og kristne tonen i Minerva-kretsen, var det Libertas som var den første vesentlige bidragsyteren til tidsskriftet. Andre inntekter kom fra annonser – blant dem mange rederier, Bergens Privatbank, og annonser for produkter som «den kræsne cigar Sorte Mand».
– Hvor mektige støttespillere hadde Minerva?
– De hadde gode forbindelser inn i Høyre og næringslivet. Men det var ingen god butikk dette – de gikk med underskudd hele veien og det var så vidt skuta bar.
