«How many roads must a man walk down/ Before you can call him a man?», var som kjent spørsmålet den gangen Bob Dylan ble Bob Dylan. I Edmund Austigards nye roman, «Taxi for B. A. Beckström – eller kunsten å danse på furu», heter det: «[K]or lenge må to menn pisse saman før dei kan snakke?» Et spørsmål om kvantitet og kvalitet, men også om individualisme og kollektivisme. Om hvordan to så vidt forskjellige personer som 92 år gamle Beckström og den halvparten så gamle «sognepakkisen» Ali oppdager at de er gjensidig avhengig av hverandre. Et spørsmål om øyeblikkets overskridende muligheter satt opp mot en generasjon lange livs – og enda lenger enn et langt liv: den politiske og samfunssøkonomiske historiens – langsomme marsj mot små, men stadige, kollektive forbedringer; med andre ord: utviklinga av sosialdemokratiet.

Individet

To innvandrere altså, en på nesten hundre fra Sverige, og en på nesten femti fra Pakistan. Men før vi kommer mer inn på det: Hva har Edmund Austigard tenkt med å koble en 92 år gammel mann, som bokstavelig talt kan dø hvert øyeblikk, med tanker omkring øyeblikkets overskridelse?

– På personplan har jeg villet fortelle at det fins en del personer som klarer å leve et helt liv uten å ta øyeblikket innover seg, enten ved at de stenger seg inne eller ikke tar ansvar for livet sitt, og så undersøke hva som kan skje når dette begynner å rakne og de må gå øyeblikket i møte. For B. A. Beckström er dette representert i møtet med drosjesjåføren og sognepakkisen Ali.
B. A. Beckström er tidligere en ansatt ved Statistisk Sentralbyrå i Oslo, og har dermed brukt, fortsetter Austigard, et helt liv på å måle, veie og regne seg fram til gjennomsnittsmennesket som ikke fins.
– Beckström passer perfekt inn i en verden hvor enkeltmennesket ikke betyr noe. Det er vekten av den verden han har med seg, en verden han begynner å skjønne er iferd med å gå ut på dato. Han ser på Ali og ser at vi går ikke i takt lenger. Ser at det er lov å rope ut. Være et enkeltindivid, heller enn et gjennomsnittlig uttrykk for måtehold. Etter 92 år får Beckström for første gang lyst til å bli sett.

Furu, ikke eik

– Er dette det tydeligste generasjonsskillet, slik du ser det? Befolkninga delt i (yngre) enkeltindivider på én side, (eldre) kollektivister på den andre?
– Jeg har tenkt i de baner, ja. Jeg må få sagt at målet med «Taxi for B. A. Beckström …» er først og fremst å fortelle ei historie, og i boka er dette skillet mellom Ali og Beckström framstilt relativt verdinøytralt. Men jeg har villet tematisere det at vi har levd 50 år i sosialdemokratiet og langsomt blitt litt bedre på å redusere risiko og litt bedre på å produsere rikdom, og at vi på et eller annet tidspunkt ikke vil klare mer og må forandre oss. For eksempel ved å gjøre enkeltindividet tydeligere. Men jeg har ikke som ambisjon å si allverden om samfunnsutvikling, ei heller lansere min egen nye verdensordning.
Men kontrastert mot «framveksten» av enkeltindividet, setter Edmund Austigard opp furua som den eller det som representerer oss såkalte moderne enkeltindivid aller best:
– Furua er tilgjengelig, billig og forgjengelig. Den er et veldig viktig premiss for lesingen av romanen. Vi er alle av furu. Furu er et demokratisk materiale. På et punkt i romanen lar jeg Beckström rakke ned på eika, det kommer rett fra hjertet!
Vi ler.

Fordom

Drosjesjåføren tenker allerede i 12-årsalderen at han skal skrive den store innvandringsromanen som har blitt etterlyst av litterater i etterhvert ganske lang tid, og Austigard innrømmer at han driver litt harselas her med denne nokså snodige litterære etterlysninga.
– Først moret alt dette pratet om den store innvandrerromanen meg, men etterhvert begynte det å irritere meg også. Jeg begynte å høre et desperat rop om hjelp i det at Norge ventet på den store innvandrerromanen. Et rop etter en som Ali. Som kan sette oss i relieff. Det ligger en ullenhet i det. En slags forståelse av at dette kommer vi til å tåle. Eller en påtatt vilje fra det litterære miljøet sin side på å vise seg fram som særlig fritt og ikke preget av fordommer.
– Som jo, paradoksalt nok, er en svært så fordomsfull vilje ... opplever du å bli lest fordomsfullt på dette eller annet vis?
– Nei, det går som regel greit. Men det kan være litt frustrerende, med tanke på at det jeg først og fremst vil er å fortelle ei god historie, at leseren anstrenger seg veldig for å finne poenger utover det. Jeg nøler ikke med å skrive fra bestemte sjikt av samfunnet som jeg finner interessant, men jeg vet ikke om beskrivelsene eller analysene tåler alt for mye gransking, for å si det sånn, uten at det rakner. Eller for å si det sånn: med «Taxi for B. A. Beckström …» later alle til å tro at jeg har skrevet en bok om alderdom: det kom overraskende på meg.