Den britiske forfatteren og journalisten Philip Short (62) er etter et langt liv som internasjonal reporter en svoren motstander av enkle svar på sammensatte spørsmål.
«Er det noen lærdom vi bør trekke etter den kalde krigens pinsler og elendigheten som fulgte i kjølvannet, er det dårskapen i å søke enkle svar på kompliserte spørsmål. Det er en lærdom som mange regjeringer ennå ikke viser tegn til å ha forstått,» skriver han i innledningen til boka «Pol Pot – historien om et mareritt».
Bruken av folkemord om tragedien i Kambodsja er etter Shorts mening eksempel på en slik forenkling.
Det betyr ikke at han pynter på tragediens omfang. Ifølge Short satte halvannen million av Kambodsjas sju millioner mennesker livet til som følge av Pol Pots ideer, ved henrettelser, sykdom, tvangsarbeid eller sult.

Folket som slaver

– Overgrepene var uhyrlige. Pol Pot og Røde Khmer gjorde hele befolkningen til slaver, i en utstrekning som langt overgår alle andre kommunistiske eksperimenter. Det var en forbrytelse mot menneskeheten. Men jeg mener det som skjedde, ikke var et folkemord. Røde Khmers prosjekt var ikke å utrydde folkegrupper etter etniske eller andre kriterier. De fleste vietnamesere som befant seg i Kambodsja ble for eksempel deportert, og ikke forfulgt som gruppe. «Folkemord» ble tatt i bruk som begrep for å fordømme regimet med sterkest mulig politisk språkbruk, sier Short til Klassekampen.
Short har vært journalist for BBC, The Times og The Economist, først og fremst i Asia, men nå skriver han bøker. Etter fire års arbeid kom biografien om Pol Pot ut i 2004. Nå er han i Norge for å presentere den norske utgaven.
– Er det mer å fortelle etter alle beretningene som er kommet om skrekkveldet under Røde Khmer fra 1975 til 1979?
– Denne boka skiller seg klart fra andre bøker og rapporter om Kambodsja under Røde Khmer. Dette er ikke en fortelling om ofrene, det er gjort en rekke ganger tidligere.

Forståelse

Short sier at hovedhensikten med boka er å øke forståelsen av hva som skjedde, og hvorfor det skjedde.
– Boka bygger for en stor del på intervjuer med tidligere Røde Khmer-kadre og på arkiver som er blitt tilgjengelige i Vietnam. Det ville ikke vært mulig å få kontakt med kildene før borgerkrigen i Kambodsja tok slutt i 1999. Også etter den tid ble vi advart på det sterkeste mot å reise inn i områdene der Røde Khmer hadde stått sterkest.
Pol Pots vanlige ettermæle er et typisk eksempel på en forenkling som skygger for forståelse, mener Short.
– Det er altfor enkelt å slå fast at Pol Pot var et monster, punktum. Da vil vi aldri kunne forstå hvorfor akkurat han kunne stå i spissen for akkurat denne humanitære og politiske katastrofen, i et land som Kambodsja.

– Hvorfor akkurat han?
– Pol Pot og hans Røde Khmer-bevegelse var et produkt av de spesielle kulturelle, religiøse og historiske betingelsene som preget Kambodsja på midten av 1900-tallet. Kambodsja var et ekstremt fattig, og føydalt samfunn, underlagt en gudekonge og strenge buddhistiske leveregler om aldri å stille spørsmålstegn ved autoritetene. Det var ingen sosial forbindelse med eliten og de fattige bondemassene, det var ingen industri og ingen arbeiderklasse. Vestens humanitære idealer var ikke en del av kulturen. Det er utallige eksempler på grusomheter og manglende menneskelig innlevelse, både før og etter Røde Khmers tid, og i langt mindre tilspissede sosiale situasjoner.

Ekstrem likhetsidé

Short sier at den kommunistiske bevegelsen i Kambodsja under ledelse av Pol Pot utviklet en ekstrem versjon av kommunismen som likhetsidé.
– Slik samfunnet i Kambodsja var i Pol Pots ungdoms- og studietid, var hans idealer i utgangspunktet aktverdige – større likhet, mer makt til bondebefolkningen. Men da hans bevegelse kom til makten som følge av frigjøringskrigene i Indokina, satte de idealene ut i livet på en fullstendig katastrofal måte. Pol Pots nære medarbeider Khieu Samphan sa at kommunisme forutsatte absolutt likhet, og dette kunne ikke oppnås dersom noen eide mer enn andre. Derfor ble oppskriften å ta fra folk alt de eide og oppheve pengeøkonomien, noe de satte i gang med en nådeløs brutalitet så snart Phnom Penh ble evakuert etter Røde Khmers seier i april 1975. Dette var ganske langt fra en klassisk marxisme.

– Hva slags ledertype var Pol Pot?
– Han skiller seg klart fra kommunistlederne som omga seg med persondyrking og luksus. Han var heller ingen Mobuto-type med privat formue i sveitsiske banker. Han levde godt sammenliknet med de mange som sultet, men ikke overdådig. Han var ekstremt opptatt av hemmelighold og anonymitet, det gikk lang tid etter Røde Khmers seier før mange ledende kadre visste hvem han var. Men først og fremst var han hovedansvarlig for at deres sosiale eksperiment utartet til et system som fornektet alt menneskelig, mens han personlig kunne vise stor sjarm.
Short beskriver en uhyggelig og utbredt kombinasjon i khmer-folkets væremåte – brutalitet og høflighet.
– Mange ble henrettet med en høflig gest fra bøddelen.

USAs ansvar

Short mener at den amerikanske intervensjonen i Vietnam var den direkte årsaken til at Røde Khmer fikk makta i Kambodsja.
– USA drev også en massiv bombing av Kambodsja, noe som ga økt tilslutning til Røde Khmer som opprørsbevegelse. Men rent politisk mener jeg intervensjonen i Vietnam var viktigere. Denne førte til destabilisering av regionen, og et av resultatene var at den USA-lojale Lon Nol kunne avsette prins Sihanouk ved et kupp i 1970. Uten den ekstremt upopulære Lon Nol ville Røde Khmer aldri kommet til makta.
Han har ikke høye tanker om amerikansk utenrikspolitikk, og mener at USAs opptreden i Irak viser at lærdommene fra Vietnam allerede er glemt.

– Hva vil du si til dem – oss – som lenge støttet Røde Khmer?
– Jeg er ikke moralsk forarget over at mange unge radikale lot seg fascinere av Røde Khmers tilsynelatende radikale revolusjon, så lenge omverdenen ikke visste mer om hva som foregikk. Det er til en viss grad også forståelig at norske og svenske maoister lot seg besnære under besøk i landet, selv om de kunne vært mer observante. Det er verre når noen av dem som gikk fullstendig god for det Pol Pot sto for, fortsatt nekter å ta et grunnleggende oppgjør med sin støtte til det som skjedde, med all den kunnskapen vi nå har. Dette gjelder blant andre den svenske forfatteren Jan Myrdal, sier Short.