Det er stort sett hevet over tvil at skrivearbeidet er en del av skriften for en forfatter? Det er – som jeg nettopp hørte Vigdis Hjorth si i et sceneintervju på litteratursymposiet i Odda – lett å skrive så fort du har funnet ut hvordan du skal gjøre det. Ethvert stoff krever sin form. Det kan være en lett gjenkjennelig form, men den må uansett finnes fram til av forfatteren, og det er mye dette det handler om i Marit Tusviks nye roman, den selvbiografiske «Sigrid Finne»; som er navnet på moren hennes, som er mennesket hun skriver om fordi hun har mistet henne nylig. «Sigrid Finne» er altså en slags minnebok, et slags sorgarbeid, men ikke egentlig, sier Tusvik:
– Dette er kanskje min sjanse til å udødeliggjøre henne, eller nei, vent litt, jeg vet ikke om det blir riktig, men det er en vakker tanke at alle mennesker har noe ved seg som alle trenger vite, som kan hjelpe andre, men jeg var opptatt av å verken gjøre livet hennes eller min roman om det til noe større eller mindre enn hva det faktisk var og er.

Hjelp

– Hjelpe andre, sa du, hjelper det, altså? Å skrive om det etter at en mor dør?
– Ja, jeg føler at jeg har fått lov til, eller klart om du ser sånn på det, å forvalte og plassere den historien som lever etter foreldrene mine. Jeg har klart å løfte den fram og sette den ned på et godt sted uten at den gikk i stykker. Det var utfordringen: å forvalte dette som er noen andres, ikke ødelegge det.
Marit Tusvik snakker om en terskel man må over for å tørre krangle med en som er død. Som er det som må til om det man forteller om en død skal bli sant, skal bli ordentlig, skal oppleves slik mennesket en gang ble opplevd. Og mor var en veldig kul person, sier hun, hun ville likt dette.
– Men det kan ikke hjelpe henne, å skrive romanen…?
– Nei, det er for oss. Jeg tenker ikke på henne når jeg snakker om romanen med deg. Ikke på den måten. Hun ville uansett sagt «herregud, Marit, eg er jo død.»
Sier forfatteren som er datteren og ler.

Nødvendig

«Sigrid Finne» handler nesten like mye om å finne en form som å fortelle et innhold. Forfatteren drar til Sicilia for å kunne jobbe i fred på romanen om sin døde mor. Hun har med en perm med ti notatsider, morens historie, som hun skal bearbeide, som hun skal skrive ut på ordentlig. Lage bok av. Romanen om menneskene som var foreldrene hennes og hvordan de fant sammen og tida de levde i og hvordan de holdt ut.
Så hvorfor ble det som det ble? Hvorfor valgte Tusvik å ta med det formelle strevet som, skulle man tro, alle opplever i et større skrivearbeid?
– Fordi dét er også historien. Det var ingen alminnelig skrivevegring. Men en ualminnelig motvilje mot å begynne å skrive ned mors historie før jeg hadde funnet tonen. Jeg var desperat etter å skrive, men måtte finne en ny form. Jeg satt med denne permen med ti notatsider som skulle bli en stor roman, som ikke ble det. Jeg har tenkt noen ganger i ettertid at boka ennå ikke er skrevet. Jeg liker det.
– Du vurderte ikke å gi deg på det?
– Nei, det var for viktig for meg. Det virket så forbanna viktig å få gjort det. Jeg ville ikke kommet meg videre i verden om jeg ikke hadde fått gjort det. Og gjort det ordentlig. Sette det siste hun sa fra meg slik det ble sagt. Hvis du skjønner. Jeg ville ære moren min, selv om jeg vet at det egentlig er en umulig ting å gjøre, gitt menneskers kompleksitet. Og hun som var så fandenivoldsk og ikke til å stole på og til å stole på og så videre. Det slapp aldri taket i meg. Jeg måtte gjøre det.

Det tikker

Nå er det gjort. Og Tusvik har altså kommet seg videre, sier hun. Det var riktig å holde ut, forbli fast bestemt. Og hun ser at boka er blitt sann, innenfor paradokset at så ikke går an. Hvem kan fortelle den fulle sannheten om et annet menneske? Ingen.
– Jeg måtte på en måte selv bort fra livet hennes, fysisk, for å kunne fortelle det. Jeg måtte til verdens ende, så og si, et sted som var langt nok hjemmefra, og ukjent nok, og farlig nok til at jeg ble fri nok i forhold til historien hennes og ikke oppsatt på å være høflig.
Reell respekt, snakker hun om.
Og et forsøk, et av mange selvsagt, fra en skrivende datters side på å fange og forstå den store kjærligheten til foreldrene hennes, blikkene dem imellom, alt det hemmelige som hun ikke fikk vite, ikke ta del i, det var en hengivenhet mellom dem som var så vakker, sier Marit Tusvik, som hun som lita jente selvsagt ville inn i, men kunne jo ikke det, skjønner hun, men som hun ville, og spør hun seg journalisten når han ikke har flere spørsmål:
– Foreldrene mine var forbildene mine, hvordan skulle jeg klare å fortelle om forbildene mine på en ordentlig og reflektert måte? Hva leter jeg etter i dem? Og hva betyr det? Er det virkelig dem som har drevet meg, eller er det min egen natur? Det har aldri vært nok for meg å høre en vekkerklokke tikke, jeg må åpne den og se på tannhjulene og finne ut hvordan den fungerer som den gjør.
– Du har med andre ord skrudd moren din fra hverandre og sett til mekanikken inni?
Tusvik smiler:– Ja!