I gårsdagens Klassekampen fikk forfatter og tidligere utenriksredaktør i Dagbladet, Arvid Bryne, hard medfart av krigshistoriker Lars Borgersrud, for boka «Vi sloss for Norge». Boka gir et portrett av motstandsmann Svein Blindheim og Østfront-kjemper Bjørn Østring. I dag er de begge over 90 år, og både naboer og gode venner.
Men Arvid Bryne har i boka valgt en tilslørende form, mener Borgersrud.
For Bryne er ansvarlig for at historien om Østring, NS-medlem, Østfront-soldat og sjef for Quislings livgarde, likestilles med historien om Blindheim: Milorg-mann og medlem av Kompani Linge.
På toppen av det hele bruker Bryne betegnelsen «krigshelt» om Østring. Makabert, ifølge Borgersrud, fordi Østring er en av den norske nazistbevegelsens hovedpersoner.
– Både Klassekampens journalist og Lars Borgersrud sier at jeg kaller de to for krigshelter. Da må jeg be dem lese boka. Det jeg skriver er at Blindheim mener at Østring er en krigshelt, sier Arvid Bryne til Klassekampen.

Ingen glipp

– Men på vaskeseddelen står det «To krigshelter beretter sin historie»?
– Gjør det? Det er det forlaget som har skrevet.
– Er dette en glipp fra Cappelen forlag, eller står du inne for det?
– Nei nei, det er ingen glipp. Jeg aksepterer at Blindheim kaller Østring en krigshelt. Blindheim er den mest meningsberettigede person i Norge når det gjelder krigen 1940–1945. Han deltok aktivt og er krigshistoriker. I tillegg til kunnskap og forståelse, har han et åpent sinn – i motsetning til en del yngre historikere, som Borgersrud.
– Så du går god for omtalen av Østring som krigshelt?
– Ja, det gjør jeg.
Østring har ikke tatt noe oppgjør med fortida, og Borgersrud påpeker at Østrings uttalelser om at han ikke kjente til jødeforfølgelsene, ikke er troverdig. «Kilder fra NS sitt interne liv i perioden etter krystallnatta viser hvor rabiat antijødisk og rasistisk dette miljøet var.»
I Dag og Tid skriver statsviter Bernt Hagtvet at det ikke står til troende at Østring ikke visste at han i krigsårene flyttet inn i leiligheten til en jødisk familie – mannen i familien ble drept i Auschwitz.
– Jeg synes det er flott at boka vekker diskusjon, det var litt av grunnen til å skrive den. Men jeg hadde gjerne sett at den provoserer på riktig grunnlag. De som, i gåsetegn, sto på «feil» side under krigen, har ikke blitt hørt, de har ikke fått skrevet sin historie. Og det får de fortsatt ikke, ifølge enkelte kritikere. Det provoserer øyensynlig at jeg har latt et gammelt NS-medlem som fremdeles tror på Quisling få slippe til. Til kritikken om at jeg skriver for lite om jødeforfølgelsen og deportasjonen av norske jøder, har jeg det å si at dette er en bok på under 200 sider, som ikke kan omfatte alt. Men jeg skriver noen sider om dette, ikke et par linjer, som Borgersrud hevder.

Rehabilitering

Hagtvet mener Bryne er unnvikende i forhold til kjernespørsmålet i boka: Hva betyr det å kjempe for Norge? Du kjemper jo ikke bare for territorium, du kjemper også for den sivilisasjonen du vil landet skal stå på, skriver han.

– Da forlaget og jeg valgte tittel, «Vi sloss for Norge», ville vi ha fram provokasjon. Jeg tror det er nødvendig for å få fram meninger i en tid det skal mye til for å få folk til å reagere. Vi kan ikke slå oss til ro med den historien som er skrevet til nå om krigen, det er seierherrenes versjon. Derfor valgte forlaget og jeg å lage en bok der de to får likeverdig plass.
– Støtter du Østrings ønske om å rehabilitere seg selv?
– Det er et genuint og legitimt ønske. Han har vært pariakaste i Norge helt siden dommen i 1945. Det står i skarp kontrast til drømmen han en gang hadde: å marsjere opp Karl Johan på 17. mai i full uniform. Som for mange andre NS-medlemmer gjorde 17. mai-feiringen etter krigen ham vondt.
– Dette viser en mangel på …
– … på realistisk sans, mener du? Det kan du godt si. Det synes kanskje vi andre. Men drømmen er genuin. Husk at Østfronten var helvete på jord. Dette var kanskje en drøm som holdt dem oppe.

Nøytral

– Har du ønsket å bidra til å rehabilitere Østring?

– Som journalist og forfatter har jeg intervjuet ham i mange timer, samt lest mye krigshistorie, inkludert Lars Borgersrud. Men et fortegnet bilde, eller skjønnmaling, kan jeg ikke se at jeg har laget.
– Kunne du stilt flere kritiske spørsmål, om hvem som hadde bodd i leiligheten hans, eller om hva han visste om jødeforfølgelsen?
– Disse spørsmålene stiller jeg, og det svarer han på: Ingen i gården han flyttet inn i fortalte om den jødiske familien, ikke naboene, ikke vaktmesteren. Han hadde heller ikke kjennskap til jødeforfølgelsene, men fikk det etter krigen, etter et oppslag i Dagbladet. Jeg stiller de spørsmålene jeg fant relevante.
– Tror du på svarene han gir?
– Østring sier selv: Du kan tro hva du vil om dette, og jeg tror hva jeg vil. Det vil si: I boka lar jeg det stå åpent.
– Du ser på deg selv som en nøytral journalist, som ikke vil ta stilling i stoffet?
– Ja, nøytral, det vil jeg si at jeg er. Jeg har på ingen måte valgt side. Men: Jeg var sju år i 1945, og vi nektet barn av nazisympatiserende foreldre å være med å spille fotball. Og tørket oss med lokalavisa på do – vi sloss om bildene av Hitler og Quisling. Dette likte Østring dårlig at jeg tok med i boka, men det måtte med. Det sier noe om hvilken tradisjon jeg kommer fra.
Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen sa til Klassekampen i går at de to krigsveteranene ikke har noen enerett til å forhandle fram en offentlig forsoning mellom de to sidene. Og at forsoningen ikke kan være reell, siden Østring ikke angrer.
– Vetlesen har jo ikke lest boka, og den tar ikke mål av seg å være en offentlig forsoning, snarere en beskrivelse av den private forsoningen mellom de to. Jeg er av den oppfatning at man ikke kan stille betingelser for forsoning, av typen: «Hvis du trekker tilbake det du sa da, så kan vi være venner nå». Boka beskriver en betingelsesløs forsoning.

Kommunistfrykt

Arvid Bryne fascineres over de på mange måter like historiene til de to: Begge mistet faren sin i tidlig alder, begge familiene måtte gå fra huset sitt på grunn av nøden på 1930-tallet, de kom fra kummerlige kår, men tok altså hvert sitt parti under krigen.
– Årsakene til disse valgene er ofte tilfeldige. Østring og tre kamerater grunnla NS ungdomsfylking, avdeling Gjøvik, to av dem dro til England og kom tilbake som aktive krigere for Kompani Linge. Det finnes dessuten en rekke eksempler på at de som kjempet hardest mot tyskerne i 1940, senere ble soldater mot bolsjevismen. I 1. mai-togene på Gjøvik på 1920- og 1930-tallet gikk
Arbeiderpartiet og kommunistene med paroler om «Vi krever sovjetstaten Norge». For Østring var kommunistfrykten reell.