«En pakkis r n som kommer fra Pakistan. Vi brødre som ikke kommer fra Pakistan kan fortsatt bli kalt pakkis a andre brødre vis d betyr at vi kan kalle de pakkis tilbake. Men folk som deg fåkke væme, skjønneru?»
Det forklarer figuren Hardjit til en hvit brite i boka «Londonstaner», skrevet av britiske Gautam Malkani, journalist i Financial Times.
I «Londonstaner» forteller han historien om en gjeng unge gutter, som også er historien om utviklingen av etnisk identitet blant unge asiater i England. Det er en riktig interessant utvikling, mener Malkani: Fra å være litt underordnet storsamfunnet, til å være aggressivt seg selv nok, til å være positivt annerledes og integrert. Fra å bruke etnisiteten sin til å bli maskuline badboys til å være desi, en fusjon av kulturer. Desi betyr hjemland, og kan referere til mange hjemland: India, Pakistan eller Sri Lanka for å nevne noen.

For feminint

Romanen var først tenkt som en dokumentar, og er basert på en studie Malkani gjorde som ung på universitetet, påbegynt fordi han bekymret seg for den etniske identiteten han hadde erfaring med fra oppveksten i Hounslow, en forstad utenfor London. Han valgte å undersøke hjemstedet.
– Det høres pretensiøst ut, men jeg var 19 år, og min tenåringsangst inntraff samtidig med den store bølgen av frivillig segregering som vi hadde på 1990-tallet. Vi hadde gått fra å være ydmyke til å aggressivt understreke vår etniske identitet, sier han.
Malkani mener Hounslow er et interessant sted fordi det er en relativt rik forstad.
– På grunn av beliggenheten ved flyplassen Heathrow blir arbeidsløsheten aldri like høy som i andre deler av London. Dette var ikke som i den franske filmen «Hatet» hvor ungdommer kjemper mot diskriminering. Det var et middelklassestrøk hvor det av økonomiske årsaker ikke burde være dette nivået av konflikt og aggresjon.
Universitetet oppfordret ham til å undersøke spørsmål ikke knyttet utelukkende til etnisitet, men også til hvordan etnisitet brukes til å styrke maskuliniteten. Det fant Malkani fort ut at stemte:
– Når jeg for eksempel spurte folk hva som er definisjonen på en «kokosnøtt», noen som er «overintegrert», brun på utsiden og hvit på innsiden, trodde jeg de ville gi meg svar som handlet om etnisk identitet – at man ikke kan morsmålet og den slags. Men jeg fikk oftere til svar at de var feminine: «Folk som har trange jeans og hører på Radiohead». Det ble dannet en hypermaskulinitet, sier Malkani.

Britisk eksport

Forfatteren mener hypermaskuliniteten oppsto fordi de unge guttene definerte maskuliniteten sin i forhold til sine sterke mødre, ikke passive fedre.
– Når du definerer maskuliniteten din i forhold til din mor, vil du alltid overdrive. Det er som å kaste ballen så langt du kan, heller enn å forsøke å treffe på et mål.
– Du sier at utdanningssystemet blir din fiende hvis du ikke assimilerer deg. Skjer det samme hvis du mest av alt er ute etter å bekrefte din maskulinitet?
– Verdiene i hypermaskuliniteten fusjonerer hip hop med indisk kultur, og det blir ukult å være følsom, feminin, tenkende eller studerende. Du hører ikke på Radiohead, du hører på hop hop, og i den subkulturen er verdiene annerledes. Mainstreamsamfunnet blir en fiende, og med det skolen. Ungdommene i boka er ambisiøse, men de er fanget av å ville være gangstere. Jeg snakket med en del lærere som var sjokkerte. Ikke over at det skjedde – unge blir rebeller – men over hvor fort det skjedde, og at det ikke var en fase de gikk gjennom når de kom i puberteten. Dette påvirket alle fra 11 til 16 år samtidig, på tidlig 1990-tall.

På egne termer

Det er derfor han er begeistret over desi-identiteten. Det er ikke en ny etnisk identitet, men en levedyktig subkultur som har blitt eksportert til andre deler av verden, inkludert India, argumenterer Malkani.
– Desi er en mild term. Og det er ikke det samme som å ta et undertrykkende, rasistisk ord, og gjøre det til sitt, som ble gjort med «nigger». Vi valgte termen, den ble ikke satt på oss.
Så hvordan ble desi en etablert term, som det er i dag? BBC var en grunn. Fjernsynskanalen fungerer som et kulturelt lim som hjelper subkulturene ut av undergrunnen og gir den en plass i mainstreamen, mener Malkani. Med programmer som Desi DNA og Desi Beats har de satt kulturen på kartet. Nå er desi blitt et ord i Oxford English Dictionary.
– Når BBC institusjonaliserer identiteten din, blir den britisk, sier Malkani.
I Norge er ikke begrepet like etablert. Det feministiske tidsskriftet Fett viet et helt nummer til desi-feministene for to år siden, og Aehsha Ullah skrev: «Det evige spørsmålet vil alltid være der: Føler du deg mest norsk eller pakistansk? Er du mest knyttet til den norske eller indiske kulturen? Svaret er enkelt: Jeg er en norsk desi!»
Malkani ser ut til å være like optimistisk over termen og effekten av den:
– Vi får integrere oss på våre egne termer. De drar oss inn – og sier ikke «vær som oss», men «vi vil være som deg».

Også for kids

Med bøker som «Hvite tenner» av Zadie Smith (som gjester Litteraturhuset i Oslo i morgen) og «Brick Lane» av Monica Ali, har det flerkulturelle England fått en stor leserskare. Med det blir også forlag og presse på jakt etter «the latest hot ethnic minority writer,» som én journalist klager over.
Malkani poengterer at han har skrevet en ganske annen type bok – som ikke bare er for det litterære publikummet. Det britiske forlaget HarperCollins har laget en trailer av boka, noe som vanligvis er forbeholdt filmer. I reklamen glir stiliserte bilder og ord som «Ære», «Penger» og «Familie» over skjermen. Malkani trekker selv fram – bokstavelig talt – den engelske mykbokversjonen av «Londonistan», og viser fram en forside som snakker godt med dem som ligner de tøffe ungdommene i boka.
– Det er en masse unge folk som vanligvis ikke leser som er entusiastiske over boka, unge folk som legger fra seg PlayStation og leser den. Jeg har ikke forsøkt å «dekke to markeder», men det er en akademisk avhandling som jeg har gjort til en roman, så den fungerer på begge plan.