Verdensteatret:
«louder»
Av og med: Lisbeth Bodd, Asle Nilsen, Håkon Lindbäck, Piotr Pajchel, m.fl
Black Box Teater

Det var fullpakket hus og høye forventninger knyttet til premieren på Verdensteatrets siste forstilling lørdag.
«louder» inngår i en serie forestillinger som alle er knyttet til reiser, fortrinnsvis til ikke-europeiske land og tidligere kolonier. Underveis har det Oslo-baserte kompaniet opparbeidet seg et stadig større publikum, og fått internasjonalt gjennomslag, blant annet på grunn av sin bruk av ny teknologi. I fjor vant de prestisjeprisen Bessie Award i New York.

I «louder» er det Vietnam og Mekong-elven som har vært reisens mål, og ifølge programmet består forestillingen av «drivgods og annet materiale fra denne reisen». Med «louder» viser også Verdensteatret at de beveger seg stadig lenger vekk fra det man tradisjonelt vil forbinde med teater, uten at det er lett å finne noe dekkende begrep for det de gjør.
Videoene og billedprojeksjonene som vises er knyttet til floden og reisen, mens det til høyre på scenen står en kjempeedderkopp med svarte sko på føttene, som også kan være en metafor for kolonitiden og amerikanernes krigsføring.

«louder» er en forestilling helt fri for fortelling, hvor de få fragmentene som er igjen av menneskelig tale, er et datamanipulert og fordreid vietnamesisk og fransk. Samt en sammenhengende intetsigende amerikansk klisjé: «Just ask. If you require something, I will answer».
Verdensteatret ber publikum om å åpne hele sanseapparatet, for alt dreier seg om å være tilstede, lytte og se. Noe som også utløser ambivalens – fordi forestillingen både er en stor estetisk opplevelse, mens det hele tiden likevel er som om noe, det egentlige, eller bakenforliggende, unnslipper en. Det er også er en påminnelse om hvordan blikket sløves av et mediebilde som manipulerer oss til å tro at virkeligheten er lik disse leselige og oversiktlige historiene.
Tvers over scenen løper en rekke fiskesnører, som aktørene får til å synge, som en form for dyslektiske telegraftråder, ved hjelp av fiolinbuer. Langs de samme trådene skyves det også sjabloner. Underlige figurer, hender og hodeskaller. I likhet med Verdensteatrets siste forestillinger, hvor liknende figurerer blir brukt, gir de assosiasjoner til heksekunster og voodoo. Store høytalere, eller radarer, på gulvet dreier seg rundt som roboter, mens de «snakker» et uforståelig (datamanipulert) kaudervelsk, og samtidig kan gi assosiasjoner til indokinesiske stråhatter og snurrende parasoller. Et bilde på transformasjon. Fra bondesamfunn til high tech, som samtidig er et landskapsbilde.
Billedmaterialet refererer også til helvetesforestillinger, eller Helvete. Man ser bilder av maleren Bruegel (tror jeg), og gamle akvareller fra Indokina, eller kolonialiseringen av Amerika, hvor døde kropper som henger i trærne inngår i et jomfruelig naturskilderi.
Forestillingen er selv like skjør som spindelvev, samtidig som den skulpturelle komprimeringen av lyd, gir meg følelsen av å stå overfor en brønn som er full av forhistoriske lyder og kvalte skrik.

I alle de årene Verdensteatret har holdt på, har kjernen Lisbeth Bodd og Asle Nilsen knyttet til seg en rekke forskjellige samarbeidspartnere med tverrfaglig bakgrunn. Teaterfolk, billedkunstnere, musikere, dataeksperter og lydteknikere. I «louder» medvirker skuespillere, men side ved side med sceneteknikere, som kommer opp på scenen og betjener de mekaniske figur- og/eller lydinstallasjonselementene. Slik kan «louder» også oppleves som en form for «kannibalistisk orkesterskulptur», som transformerer både personene på scenen, bildene og tingene til et ekko av noe annet.
Verdensteatret ser med denne forestillingen ut til å beherske formen til fullkommenhet. Serien er et pionerprosjekt, og har kostet enormt mye arbeid, utforsking, feiling. Så gjenstår det å se om dette blir en kunstnerisk signatur som kan resirkuleres i det uendelige. Akkurat nå ser Verdensteatret ut til å ha nådd det punktet hvor form og innhold står i et perfekt balanseforhold, nådd sitt klassiske punkt.