Større grep
- Den rødgrønne regjeringens tredje statsbudsjett er lagt fram, og det er bare ett igjen før den endelige velgerdommen faller i 2009. Etter tre budsjetter ser vi også konturene av hvordan dette vil ende. Den rødgrønne regjeringen har administrert landet i en historisk høykonjunktur, og vil bli husket fordi den sikret flere midler til kommunene, økte antallet barnehageplasser og dempet privatiseringsiveren i offentlig sektor. Det dominerende inntrykket er likevel at regjeringen har fortsatt i vante og opptråkkete spor, med litt påplussinger her og der, uten evne til å gjennomføre de helt store strategiske grepene og reformene.
- Det mest åpenbare problemet er at regjeringen allerede før den tiltrådte bandt seg til ikke å gjøre noe med skattenivået. Regjeringen har valgt passivt å sitte og se på at det offentliges andel av det totale forbruket blir stadig mindre, stikk i strid med de politiske ambisjonene. Som Hallvard Bakke viste i gårsdagens avis, økte det private forbruket med 6,5 prosent i første halvår i år, mens det offentlige vokste med rundt to prosent. Det betyr at samfunnet bruker mer og mer til private formål, mens veksten i helse, omsorg, utdanning, forskning, jernbane og alternativ energi blir hengende etter.
- Et brudd med den borgerlige skattepolitikken er lett å begrunne, både fordi den private veksten er blitt ekstremt mye høyere enn forutsatt, men også fordi klimatrusselen stiller oss overfor helt nye politiske utfordringer. En nedgang i det private forbruket vil i seg selv være bra for miljøet, samtidig som midlene som trekkes inn vil kunne brukes til en storstilt satsing på jernbane, forskning og fornybar energi. En slik politikk ville også hatt stor støtte fra brede lag av befolkningen, som i aller høyeste grad innser alvoret i situasjonen. Likevel er den ikke bare nødvendig på grunn av klimatrusselen og samfunnsutfordringene for øvrig, men også fordi en slik politikk – som innbefatter skatte- og fordelingseffekter – ville ha tydeliggjort de politiske forskjellene mellom borgerlig og rødgrønn politikk, samtidig som den politiske debatten ville ha blitt løftet ut av det daglige sponheimske og sannerske flisespikkeri.
