Filmskaperen Michael Moores karriere kan ses på som et eneste stort forsøk på å snu tidligere president Ronald Reagans store bragd – å få arbeiderklassen til å omfavne hans antikommunisme og la seg begeistre av ubegrenset kapitalisme.
Slik oppsummerer avisa The Nation, basert i USA, Michael Moores dokumentarprosjekter. I morgen har hans nyeste forsøk på å reversere Reagan-effekten premiere på norske kinoer: dokumentaren «Sicko».
Filmen forteller historien til de mange amerikanerne som rammes av landets systematisk skjeve helsevesen.
Moore, som tidligere har laget kontroversielle og populære filmer som «Bowling for Columbine» (2002) og «Fahrenheit 9/11» (2004), har blitt kritisert for sine sterke virkemidler og åpenbart politiske budskap. I «Sico» er stilen mer neddempet, mener The Nation – men filmen er desto mer politisk og ideologisk enn Moores tidligere filmer. For hva gjør han egentlig? Jo, han bruker eksempelet helsevesenet som en brekkstang for å se nærmere på sosialdemokratiske og kollektive løsninger. Hans budskap er, oppsummerer avisa: Socialize it.
Og Moore sender vanskjøttede pasienter fra USA til Cuba, hvor de får bedre behandling.

Frivillig

Eksempelet helsevesenet er neppe tilfeldig valgt: Her står liv og død på spill, bokstavelig talt. Terje P. Hagen, professor ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo, har nettopp kommet hjem fra et forskingsopphold i Berkely i USA. Han karakteriserer landets helsevesen slik.
– Det første stikkordet er urettferdig. USAs helsevesen er ikke egentlig dårlig – de kan skilte med gode spesialister og gode ordninger – men det er mange som faller utenfor. USAs helsevesen er basert på frivillige forsikringer, ikke et skattefinansiert helsevesen som vi har. Det betyr at den enkelte, eller den enkeltes arbeidsgiver, må ha midler til forsikringene.
Resultatet er at en stor andel av befolkningen mangler helseforsikring. I USA var over 54 millioner amerikanere uten forsikring i fjor, har det offisielle Centers for Disease Control slått fast.
– Det er et høyt tall, og det har økt de siste fem–seks årene. Dersom du ikke har forsikring, får du et minimumstilbud finansiert av Medicaid, forsikringsprogrammet for dem med lavest inntekt. Det dekker akutt behandling, men bare veldig dårlig forebyggende behandling. Lavinntektsgrupper får derfor et dårlig tilbud når det gjelder for eksempel svangerskapskontroller eller oppfølging av nyfødte. Og dette er grupper som bor i de mest belastede områdene, med mer sykdom og dårligere ernæring enn ellers i USA, sier Hagen.

Ikke appell

Det andre stikkordet er ekstremt: Institute of Medicine anslår at rundt 18.000 unødvendige dødsfall hvert år skyldes mangel på helseforsikring. Situasjonen blir ikke nødvendigvis bedre selv om du er innenfor systemet.
– Det er stor variasjon i det amerikanske systemet. De beste helseforsikringene, som du får hvis du jobber i et stort firma eller ved et universitet, er bedre enn ordningene vi har i Norge. Da får du dekket tannbehandling og briller, og du får tilbud om systematiske undersøkelser en gang i året for sykdommer med høy forekomst, for eksempel brystkreft. Men har du dårligere forsikring, er tilbudet dårligere enn i Euorpa på alle måter. Og selv om du har forsikring er du ikke garantert å få fornyet den. Forsikringsselskapet har mulighet til å si opp forsikringen din når du skal fornye den. Det skjer for personer som har blitt kronisk syke. Da må du betale det selv.
– Og da må du ut med svimlende summer?
– Ja. Du må enten betale eller avstå fra behandling. Man vil jo forsøke å bli kvitt sykdommen eller leve så lenge som mulig, og da går folk ofte konkurs.
– Har systemet noen appell i Norden og Europa?
– Nei. Det har knapt nok appell i USA.
Ikke dermed sagt at det ikke er sterke interessegrupper og politikere som arbeider for systemet slik det er i dag – eller for å rendyrke privatiseringen i systemet. President George W. Bush er blant dem som insisterer på fordelene ved et privat, ikke offentlig helsetilbud. Et stort problem ved systemet i dag er at det ikke er nok skatteinsentiver som motiverer privatpersoner til å kjøpe helseforsikringer.

Endring

Men Michael Moore er ikke alene om å kritisere systemet. Rapporten «Why not the best», laget av The Commonwealth Fund høsten 2006, er også systemkritisk, og konkluderer med at USA er «det eneste industrialiserte land i verden som ikke garanterer universelle helsetilbud for sine innbyggere».
– Hvordan kan et sånt system opprettholdes? Og møter systemet mye kritikk i USA?
– Da Hillary Clinton fremmet forslag om et universelt helsesystem med forsikring til alle, ble det forslaget kort og godt stoppet, særlig av to grupper: forsikringsindustrien og legene. De så dagens system i tråd med sine interesser. I et skattefinansiert system ville forsikringsselskapene falle ut av helsesektoren, og det ville innebære større regulering av legenes lønn og arbeidsdag. Men i dag er det en del delstater i USA som fremmer forslag om universell helseforsikring – blant annet California, som foreslår å gi alle under
12 år helseforsikring. Tanken er å utvide ordningen over tid. Det er en økende erkjennelse av at systemet fungerer dårlig.