Mens kvinner fra fattige land vasker husene våre, passer barna og lager maten, insisterer norske politikere på at vi heller burde «vaske dritten vår sjøl» enn å tilby dem ordnede arbeidsforhold, mener idèhistoriker og forfatter Knut V. Bergem.
I essayet «Det nye tjenerskapet» i siste nummer av tidsskriftet Samtiden skriver han om sammenhengen mellom det svarte hushjelpmarkedet og den norske likhetstanken.
– Paradoksalt nok er de moralske betenkelighetene mot å sette bort husarbeid i Norge som har bidratt sterkest til at dette svarte markedet har fått utvikle seg i fred, skriver Bergem og trekker fram at et innspill fra Olaf Thommessen i 2004 om å gi skattefradrag for hvite hushjelptjenester, ble avfeid av Lars Sponheim som et «tøyseforslag».

Snudd på hodet

I artikkelen peker han på at dette synet har vært toneangivende, ikke bare blant feminister, men i store deler av det politiske miljøet helt fram til i dag.

– Feministene har i likhet med andre grupper nektet å anerkjenne at dette svarte markedet faktisk eksisterer. Dette har i sin tur ført til at hushjelpene har blitt usynliggjort. Kvinnene som jobber som hushjelper har ikke blitt en del av den øvrige kvinnerørsla, og fordi hushjelper gjennomgående er utenlandske, har de heller ikke blitt en del av fagbevegelsen. Blant feministene har den ideologiske motstanden mot hushjelpinstitusjonen som sådan bidratt til hushjelper har blitt oversett, sier Bergem til Klassekampen.
Bergem trekker fram at Kristin Halvorsen i 1993 argumenterte for at hushjelptida burde være et avsluttet kapittel. Hun sa at en heller tenker i retning av kortere arbeidstid for å kunne ta var på begge sider av livet. Men i åra som har gått siden 1993, har arbeidsdagene snarere blitt travlere, og stadig flere nordmenn har valgt å sette bort husarbeid, fortrinnsvis til utenlandske kvinner.
– Norge bør anerkjenne det udekka behovet for hushjelptjenester, samtidig som man tar høyde for at det primært er innvandrerkvinner som er villige til å ta denne typen jobber, mener idéhistorikeren.

Ingen underklasse

Han tar til orde for at en ordnet og regulert arbeidsinnvandring kunne bidratt til å løse en tidsklemmeproblematikk som er ytterst reell, men også redusert andelen kvinner som i dag jobber i skjul for myndighetene og helt uten rettigheter.

– Hvilke hensyn som bør veie tyngst: ønsket om å holde Norge fritt for hushjelper slik at vi kan sole oss i glansen av å være det egalitære annerledeslandet der vi «vasker dritten vår sjøl», eller hensynet til fattige, kvinnelige arbeidsmigranters ønske om å jobbe og tjene penger som kan sendes tilbake til barn og familie?
Bergem peker på at fagbevegelsen kan sørge for at hushjelper både blir synliggjort og organisert i egne forbund. Å tillate hushjelper fra utlandet skaper ikke en underklasse, mener han. Tvert imot gir det kvinner fra fattige land muligheten til å komme seg ut av den underklassen de befinner seg i.

Husmorens død

Øystein Gullvåg Holter er forskningsleder ved Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning. Han er ikke negativ til gi hushjelpene en mer organisert hverdag, men tror ikke det er noen framtid for husmorsamfunnet:

– Å bidra til at de hushjelpene som er her, får bedre arbeidsforhold, bedre rettigheter og blir bedre organisert synes jeg virker veldig positivt, men å tro at det blir en bedre verden ved å gå tilbake til husmoren ved å importere henne fra utlandet, har jeg liten tro på, sier han.
Gullvåg Holter mener debatten er snudd litt på hodet.
– Alle blir forbauset når de kommer ut i verden og ser at det er flere kvinnelige ledere i mer tradisjonelle land enn Norge, men disse kvinnene har ofte hushjelp hjemme. Men en vet jo fra mange land at dette ikke blir så veldig ordna. Dersom en får en filippinsk au pair til å passe ungene sine, må andre passe hennes unger hjemme, sier han.

Sekstimersdag

– Er det andre tiltak enn «at fagbevegelsen kan sørge for at hushjelper både blir synliggjort og organisert i egne forbund» som kan løse problemet med tidsklemma, samt hindre underbetaling av hushjelpene?
– Jeg ser ikke noe galt i å bedre deres kår, men det løser ikke tidsklemma som sådan.
– Er sekstimersdagen en bedre løsning?
– Jeg tror svaret ligger i den retningen, men sekstimersdagen har ikke vært en dundrende suksess. Jeg lurer på om noe av årsaken til at det går så tregt med sekstimersdagen, er at den er så vidtfavnende. Derfor tror jeg at mer målretta tiltak, særlig mot småbarnsfedre.
Gullvåg Holter sier at den norske velferdsmodellen har vært at en skal kunne kombinere arbeid og omsorg, og dette er noe folk er fornøyd med.
– Folk vil ikke tilbake til husmor- og hushjelpsamfunnet.