Etter forslag fra Finansdepartementet vedtok Stortinget i juni i år å utvide andelen av Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) fra 40 til 60 prosent.
Med dagens størrelse på fondet utgjør dette svimlende 400 milliarder kroner som skal ut i det internasjonale aksjemarkedet. Norges Bank, som står for den daglige forvaltningen av fondet, tar utvidelsen i små skritt, så ikke effekten på det internasjonale markedet skal bli for stor.
Espen Klitzing, finansdirektør i Norges Bank Investment Management drar på det når vi spør om det er en stor jobb å skulle plassere 400 milliarder ekstra i aksjer.
– Ja, det er klart det er en stor jobb. Men samtidig må du tenke over at tilførselen av midler er på opp mot en milliard kroner per dag allerede. I det perspektivet er det ikke noe dramatisk over denne omlegginga.
Norges Bank har vært sentrale pådrivere i å øke aksjeandelen. I brev til finansdepartementet høsten 2006 skriver de: «En samlet vurdering av de historiske erfaringer og den markedsforståelse vi nå har tilsier etter Norges Banks mening at aksjeandelen i Statens Pensjonsfond Utland bør økes. Finansdepartementet bør vurdere den forventede gevinsten ved 50 eller 60 prosent aksjeandel i forhold til økningen i risiko.»
Klitzing ønsker å berolige dem som er bekymret for at dette betyr at man gambler med pensjonspengene.
– Det er selvfølgelig en avveining mellom risiko og mulig avkastning i slike saker. Vi anbefalte økningen fordi selv om risikoen øker noe, blir det mer enn oppveid av forventet avkastning.

Risikabelt

– Ved å gjøre dette knytter Norge seg til et skjebnefellesskap med verdens aksjemarkeder, og der er ting ganske turbulente for tida, sier sosial- og siviløkonom Erik Reinert til Klassekampen.
– Det internasjonale aksjemarkedet ligner for tiden et gigantisk pyramidespill. Mange er enige i at lufta må ut av ballongen, men det er svært vanskelig å gjøre det uten at det blir en overreaksjon og børskrakk.
Reinert mener det største feilgrepet er at den norske staten investerer alt for mye i aksjer i stedet for i produktiv virksomhet i Norge.
– Jeg får lyst til å sitere Ragnar Frisch: «En nasjon kan utelukkende spare gjennom produktive foranstaltninger». Nå har Norge så mye penger at ikke alt kan investeres her hjemme, men det hadde uten tvil vært mulig å investere mer i produksjon.

Helomvending fra SV

Det at det er ei regjering der SV har finansministeren som øker aksjeandelen ville få ha trodd knappe fem år tilbake. I 1997 gikk Kristin Halvorsen selv ut mot økt aksjeandel, og så sent som 2002 stemte SV på Stortinget for å redusere aksjeandelen. Samfunnsøkonom og SVer Rune Skarstein mener det er pengene som lokker.
– Kristin Halvorsen stoler på den såkalte ekspertisen i Norges Bank som tenker bare på finansinvesteringer, og det er en dårlig idé, sier han til Klassekampen.
– Norges Bank er allerede altfor uavhengig av politisk kontroll. De mener nok at økt aksjeinvestering skal gi høyere avkastning, men da er de samtidig med på å styrke spekulasjonsvirksomheten i verdensøkonomien.
Skarstein viser til at spekulasjonsøkonomien i lange perioder fører til en vanvittig overprising av aksjer, sammenlignet med det utbyttet man realistisk kan forvente å få fra selskapene.
– Noen av de mest absurde eksemplene er fra dot.com-bølgen på slutten av 1990-tallet. Forholdstallet mellom aksjekursen til for eksempel eBay og selskapets overskudd per aksje var på det verste 9570 til 1. Det sier seg selv at slikt ikke kan gå bra.
Han mener Norge hadde vært bedre tjent med å investere i industriutvikling og infrastruktur innenlands.

Små prosenter, store penger

Halvorsen rettferdiggjorde aksjeutvidelsen nettopp med løftet om større inntekter. Til Dagens Næringsliv uttalte hun at uten en slik aksjeutvidelse «måtte vi kanskje nedjustert den forventede avkastningen på oljefondet fra fire til 3,5 %.»
En halv prosent høres kanskje lite ut, men om man tar i betraktning oljefondets størrelse, blir det ti milliarder ekstra oljekroner for Halvorsen å bruke i sine budsjetter i 2008, og tolv milliarder i 2009. Det kan bli barnehager av slikt.
Erik Reinert er ikke videre overrasket over at SV har støttet aksjesatsingen.
– Tja, for meg ser det ut til at det er byråkratiet, og økonomimiljøet i «Jerntriangelet» (Finansdepartementet, Universitetet i Oslo og Statistisk Sentralbyrå) som legger linja uansett. Det er altfor lite mangfold blant ledende økonomer – SVs mann i Finansdepartementet mener i stor grad det samme som Høyres Viktor Normann, sier Reinert.

Etiske problemer

Oljefondet har ved flere anledninger fått kritikk for å investere i internasjonale storselskaper med frynsete rykte. På lista over selskaper fondet har investert i i 2006 finner vi navn som Halliburton og ExxonMobil. De siste dagene har regjeringa blitt møtt med krav om å trekke pengene ut av selskaper som er aktive i Burma.
Marte Nilsen, leder i Attac, mener det er på høy tid at Norge, som en storinvestor, tar globalt samfunnsansvar.
– Vi forventer at Finansdepartementet legger opp til ytterligere skjerpinger i pensjonsfondets etiske retningslinjer i forbindelse med denne utvidelsen, sier hun til Klassekampen.
Nilsen peker på det høye avkastningskravet regjeringen legger opp til.
– Norge forventer en avkastning på utenlandsinvesteringene på fire prosent årlig. Dette er mer enn verdens samlede økonomiske vekst. Det vil si at vi netto satser på å sitte igjen med en større del av verdens verdiskaping enn våre investeringer skulle tilsi – Norge blir en global utsuger! Dette får store konsekvenser for verdens produksjonsøkonomi, avslutter hun.