– Formen på Elfriede Jelineks drama er like anarkistisk som Baader-Meinhof selv. Som en åtselfugl flyr hun over tekster av Schiller, Shakespeare, Büchner og Marx, og, som hun sier: river ut blodige tekstbytter med hoggtennene sine og benytter dem respektløst i sin egen tekst, forteller Elisabeth Beanca Halvorsen.
Hun har oversatt Elfriede Jelineks drama «Ulrike Maria Stuart» og fungerer som den svenske regissøren og Jelinek-eksperten Melanie Mederlinds forlengede arm under prøvene på Nationaltheatret. I kveld går teppet opp for den første iscenesettelsen av den nobelprisbelønte østerrikske forfatteren Elfriede Jelinek på norske scener.
«Ulrike Maria Stuart» tar utgangspunkt i den radikale tyske terroristorganisasjonen Røde Armé Fraksjon (RAF) – og dens tre første sentrale medlemmer: Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Ulrike Marie Meinhof. Oppsetningen er teatrets hovedforestilling under den pågående Samtidsfestivalen – 30 år etter «den tyske høsten», selve kulminasjonen av den venstreekstreme terroren: RAF bortførte den tyske arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer og kapret et lufthansafly for å befri de fengslede RAF-medlemmene. Aksjonen endte med tre drepte terrorister og kollektivt selvmord av de fengslede RAF-medlemmene. Få dag etterpå ble Schleyer funnet drept.

Assosiasjonsstrøm

– Forestillingen er først og fremst historien om Ulrike Meinhof, sier Halvorsen.
Meinhof var den intellektuelle journalisten som kuttet over sine borgerlige bånd, forlot villa, mann og tvillingdøtre for å bli med i bygeriljagruppa RAF, på folkemunne kalt Baader-Meinhof.
– Men historien filtreres gjennom Elfriede Jelineks hode, gjennom alle hennes assosiasjoner. Og én av disse assosiasjonene er Friedrich Schillers klassiske tragedie om Maria Stuart, den skotske dronningen som Elisabeth I lot ofre i frykten for å miste tronen. Jelinek kaller stykket, som mest av alt ligner en prosatekst, et dronningdrama – og har dessuten adoptert Schillers blankvers, sier Halvorsen.
Maktkampen mellom Ulrike og Gudrun veves inn i historien om Maria Stuart og Elisabeth.
– Og i denne kampen er Ulrike Marie, slik som navnesøsteren Maria, den svake. Hun er tvileren. Var RAFs voldelige linje den rette veien å gå? Gudrun på sin side tvilte aldri på metodene, forteller Halvorsen.
Ine Jansen spiller Ulrike Meinhof. Hun har i likhet med resten av ensemblet lest seg opp på litteratur om RAF og det politiske klimaet i Tyskland på 1970-tallet.
– Stykket beskriver den mobbingen som Meinhof ble utsatt for av de to andre i fengselet. En isfront oppsto mellom de to kvinnene, forteller Jansen.
Mens Baader skal ha kalt Meinhof «en borgerlig fitte», uttalte Ensslin: «Du er kniven i ryggen på RAF».
– Ulrike Meinhof tok også livet av seg i 1976, et år før de to andre. Jeg tror rett og slett ikke hun var laget for det livet.
– Hvordan da?
– Mens Baader blir beskrevet som agitatoren og aksjonisten og Ensslin som predikanten, var Meinhof den tenkende debattanten og ideologen. Og hun var virkelig briljant i debatter, godt kjent i offentligheten som journalist og skribent i det pasifistiske tidsskriftet Konkret, før hun ble med i RAF.

Bonnie and Clyde

Mens Jelinek på den ene siden er opptatt av å dekonstruere myter og å ta oppgjør med historien, forsterker hun også det eventyrlige ved å gjøre dette til et dronningdrama.
Historien er jo et eventyr i seg selv, mener Jansen:
– Kjæresteparet Andreas og Gudrun som en slags Bonnie and Clyde, som lekte katt og mus med politiet og var så forfengelige at de bare stjal stilige biler. Mens Meinhof var, som Jelinek sier, en tragisk figur. På fjernsynsopptak jeg har sett av henne røyker hun intenst og hardt, og ruller kuler av papir – politiet lette for øvrig etter sammenkrøllede papirkuler da de jaktet på henne. Og mens Gudrun til slutt ble arrestert i en eksklusiv klesforretning, var Ulrike typen som kunne glemme pengeposen under et ran fordi hun også skulle få med seg pistolen.
– Hvordan leve seg inn i konflikten hennes?
– Dette er ikke en forestilling for de store emosjonelle dyp, heller en forestilling med mye ironi og fremmedgjøring. Men jeg tenker at hun må ha gjennomlevd et enormt press: Tenk når stillheten senker seg i fengselet etter at folk der ute ble drept i hennes navn, mens hun selv ikke har sett ungene sine på flere år. Før hun gikk inn i RAF beskriver hun også dilemmaet med å være et politisk menneske samtidig som man skal oppdra barn. Det er ikke forenlig, mener hun. Men på den andre siden hevder hun at man ikke kan være politisk uten en familie. «Det er vanskelig», gjentar hun.

Ned med skjørtene

– Hva er det så Jelinek ønsker å si med teksten sin?
– Som den opprørske østerrikeren hun er, ønsker hun oppgjøret med historien, sier Halvorsen.
– Hun har nok sympatier med RAFs politikk, men ikke med metoder. Hun idealiserer ikke, er mer opptatt av å dra ned skjørtene på de to kvinnene. Og hun gir teaterfolket ubegrenset frihet i behandlingen av stoffet: Gjør hva dere vil, sier hun. Vi har valgt å la dramaet slutte med en tale av Fidel Castro. Ulrike Meinhof er død. Som en mellomstasjon til døden havner hun nettopp på Cuba. Så er spørsmålet – er hun på vei til himmelen eller helvete?