«I norsk sakprosas historie og teori er Georg Johannesen Freia Melkesjokolade. Ingen over – ingen ved siden,» har Arild Linneberg skrevet i tidsskriftet Prosa. Og dermed: mange i skyggen.
En av dem er André Bjerke, en underkjent essayist, mener Henning Hagerup.
I siste nummer av tidsskriftet Vagant tar Hagerup til orde for å nylese Bjerkes essay, uten å forkludre lesningen med vår samtids bilde av ham. For bildet av Bjerke er en karikatur, mener Hagerup, som oppsummerer det slik: Bjerke var riksmålsmann – noe som straks oversettes til konservativ – han var antimodernist og han trodde på spøkelser. Dersom du påstår at Bjerke var en stor essayist i dag, pareres du gjerne med at Bjerke trodde på sjørormen i Loch Ness eller ikke likte den nye norske poesien, skriver Hagerup. Det kaller han en aldri så liten skandale.

Stempel

I Vagant-nummerets leder viser redaktør Audun Lindholm til at det i år er 30 år siden Georg Johannesens essay «Holberg og essayet» ble publisert og ble paradigmeinnstiftende – for det var Johannesens essayforståelse som ble stående som den mest innflytelsesrike i Norge. Lindholm kaller ham «uoverskuelig innflytelsesrik».
En ting Bjerke ble rammet av var Johannesens kritikk av essayister som skrev veldig godt, men tenkte veldig dårlig, det han kalte gullpenner. Her har André Bjerke blitt plassert. Det avviser Hagerup:
– Jeg mener det er en helt gal karakteristikk. Stort sett synes jeg Bjerke både skrev og tenkte godt – uten at jeg av den grunn er enig i alt han måtte finne på å si. Ellers er vel «gullpenn» blitt et ord vi på venstresiden litt for kjapt tyr til for å stemple essayister med en annen politisk orientering enn oss selv. Sannsynligvis bør vi ta hele begrepet opp til revisjon, sier Hagerup.

Analytiker

– Har Johannesen-skolens dominerende stilling i Norge bidratt til at Bjerke har havnet i glemmeboka som essayist?
– Til en viss grad, ja. Johannesen har spilt en kolossal og betydningsfull rolle når det gjelder forståelsen av essayet i Norge.
Men hans skepsis til det typisk elegante norske essyaet – det man gjerne forbinder med en skribent som Nils Kjær – fører innimellom til
at han foretar noen drastiske forenklinger. Å betrakte André Bjerke og Odd Eidem som essayister av samme slag, er for eksempel fullstendig galt. Eidem er en lettvekter, Bjerke befatter seg med dyptgående etiske, historiske og metafysiske problemstillinger.
Hagerup beskriver Bjerke som en analytiker av en stupid og brutal samtid, og at han kan være fullt på høyde med Georg Johannesen selv. Det til tross for at de står på to forskjellige analytiske ståsteder: Johannesen på sin konservative kommunisme, Bjerke på sin radikale antroposofi, mener Hagerup.
– Han er sterkt saksorientert, ikke primært opptatt å diskutere sitt eget jeg eller levere eksempler på at man kan skrive blendende om et hvilket som helst tema. Samtidig skriver han alltid klart, anskueliggjørende og artistisk, er rett som det er svært vittig
og polemisk skarp, kunnskapsrik og har et bredt orienteringsfelt. Han har en umiskjennelig metafysisk forankring, men det er viktig å få med seg at han samtidig inntar politiske standpunkter som ofte kan betegnes som «radikale», sier Hagerup, som i Vagant etterlyser en utgivelse av Bjerkes «Samlede essays».
Da vil det bli vanskeligere å avvise ham som en gullpenn, mener Hagerup.

Tankeløst

Erling Aadland, professor ved Universitetet i Bergen, henvises til i Vagant-nummeret som en av de få som har levert kritiske supplementer til Johannesen-skolen. Aadland mener gullpenn-skillet er nyttig:
– Georg Johannesen mente det var bedre at folk tenkte godt enn at de skrev elegant og tankeløst. Det tror jeg er en tankegang som ingen vil ha noe imot. Men en følge av det er at essays skrevet av forfattere ville ofte bli vurdert som dårligere av ham enn essays av vitenskapsmenn. For Georg Johannesen gikk det inn i en større horisont der sakprosa helt siden romatikken hadde blitt nedvurdert i forhold til såkalt skjønnlitteratur. Men det kan hende at Johannesen-skolen gikk for langt i å fremme det formale og akademiske essayet på bekostning av det subjektive essayet, sier Aadland.

For lite diskusjon

– Hva synes du om å hente opp Bjerke eller andre gullpenner igjen, som en stor essayist?
– Jeg har ikke noe imot at noen forsøker å påvise Bjerke som en stor essayist. Kanondiskusjon bør foregå hele tiden, og det har vært lite diskusjon om en essay-kanon. Det er nok mange essayister som er bedre enn vi har vært klar over, sier Aadland. Allerede i 1998 skrev Aadland teksten «Om essayets død – og litt om Jon Fosse».
– Nå oversettes og utgis essayets far Montaigne i Norge, vi har sakprosaprofessor og innkjøpsordning for sakprosa for å nevne noe. Føler du for å tilbakekalle nekrologen over essayet?
– Nei. Når det gjelder innkjøpsordningen prioriterer ikke den bare essays, også andre sjangre. Og en ting er en interesse for det historiske essayet, en annen ting er om vi lever i en tidsalder der det er grunn til å tro at det kan bli skrevet så mange gode essays.