Artikkelen åpner med en sjeldent virkningsfull scene. Vi befinner oss i Øst-Berlin tidlig på 1950-tallet. Muren er ennå ikke påtenkt; innbyggerne i DDR kan fortsatt reise fritt til Vest-Berlin med t-banen. Arbeideropprør og sovjetifisering venter først rundt neste sving. Stemningen i byen er trykket, men ikke udelt pessimistisk: Mange av innbyggerne har kommet hit frivillig, som en slags politiske flyktninger fra vest, grunnet motstand mot «Adenauer-Tyskland».
En av dem er Fritz J. Raddatz, stedfortredende sjefredaktør ved DDRs nest største skjønnlitterære forlag. På kveldstid kan han sees spaserende mot Deutsche Theater i Schumannstrasse, hvor Berliner Ensemble inviterer til en ny Brecht-premiere. Underveis støter han på flere representanter for landets kulturelite. Alle i festlig humør, og med fintøyet på.
Underveis til teatret passerer de en grå betongbunker. Alle vet at den anonyme fasaden skjuler et Stasi-fengsel. Bak sprinklene sitter politiske fanger. Men det kommenteres ikke. Følget promenerer uforstyrret videre. Det er duket for en storslått kulturkveld i kommunismens navn, og ingenting må få lov til å ødelegge den joviale stemningen.

Kometkarriere

Artikkelen ble publisert i Die Zeit for en måneds tid siden, under overskriften «Mein Versagen als Bürger der DDR». Den har detonert som en liten sjokkgranat i tysk offentlighet, særlig fordi Raddatz her går uvanlig langt i å erklære seg medskyldig i DDR-regimets ugjerninger. Slik står artikkelen hans i grell kontrast, mener mange, til Günter Grass' svært forsinkede bekjennelser om sin fortid i Waffen-SS. Der Grass unnvikende konstaterte at «jeg lot meg forføre», toner Raddatz' selvoppgjør ut med setningene «jeg ble ikke misbrukt, jeg misbrukte meg selv».
Raddatz er i dag pensjonist, men har bak seg en lang karriere som forfatter, avismann (blant annet i Die Zeit) og altså forlagsredaktør. Han flyttet frivillig til Øst-Berlin for å studere ved Humboldt-universitetet i 1950, og gjorde en kometkarriere i forlaget Volk und Welt, noe som ga ham privilegier av ymse slag – egen leilighet, medlemskap i presseklubben, overdådige måltider uten rasjoneringskort. Likevel vurderte den unge Raddatz aldri å melde seg inn i det statsbærende partiet SED, og han rømte landet i 1958, i god tid før muren ble bygget og regimet viste sitt sanne ansikt.
Så hva er egentlig problemet? Av alle tenkelige ungdomssynder hører vel ikke denne til de verste? Vel, Raddatz selv er av en annen oppfatning. Han påpeker at han utmerket vel kjente diktaturets skyggesider, men at han holdt kjeft – at han ga avkall på sin viten «liksom man gir fra seg frakken sin i teatergarderoben».

Ufarlige protester

Hva visste så egentlig Raddatz? Som forlagsmann visste han en god del om sensur – av bøker, selvsagt, men også om filmer som aldri ble vist, om teaterstykker som aldri fikk premiere. I tillegg var han «en av seks til åtte mennesker i DDR» som satt på ganske eksakte opplysninger om behandlingen av regimets politiske fanger. Det skyldtes at han hadde et forhold til pastor Hans-Joachim Mund, som fikk slippe inn i fangeleirene i egenskap av institusjonsprest.

Og likevel forble han stum. Samtidig kompenserte han ved å begå symbolske protesthandlinger – riktignok så små at han aldri sto i fare for å bli sendt til Sibir. Han frydet seg over å smugle inn «farlige» forfatternavn på utgivelseslistene, så som Vladimir Majakovskij og Paul Eluard. Han nektet å tegne medlemskap i Selskapet for tysk-sovjetisk vennskap – en av de «samfunnsmessige grunnorganisasjonene» som alle burde slutte seg til, det motsatte var som å nekte å si «amen» i kirka. Også begrunnelsen var av det «dristige» slaget: «Jeg har liten sans for enveiskjøring. Jeg melder meg inn den dagen det også finnes et 'Selskap for sovjetisk-tysk vennskap'.»
Eller han kunne teste sitt eget «mot» ved å unnlate å reise seg fra stolen – som den eneste i rommet – da det skulle holdes ett minutts stillhet for Josef Stalin. Det var i 1953. Ett år senere nektet han å forlate bussen under en en utflukt til et stort Stalin-minnesmerke i Ungarn: «Jeg vil ikke se massemorderen.» Eller han kunne si til SEDs partisekretær, som ofte var ute på vervetokt: «Du snakker ofte om dette 'Partiet' som jeg bør melde meg inn i – hvilket mener du egentlig? Det finnes jo flere partier i DDR.»

I krittsirkelen

«Ynkelig trassighet,» er Radditz' dom over disse handlingene i dag. Han betrakter dem som protester uten noen annet formål enn å opprettholde eget selvbilde. Han understreker poenget med en vandrehistorie fra jødeforfølgelsene i Øst-Europa: En landsby blir satt i brann, den lokale rabbineren blir plassert i en krittsirkel. Om han tråkker over streken, vil han bli skutt. Hans kone og datter blir deretter mishandlet foran øyene hans. Etterpå står han i krittsirkelen sin og smiler, og man spør ham: «Men rabbiner, de har brent ned hele landsbyen, myrdet 38 mennesker, mishandlet kona og dattera di – hva står du der og smiler for?» «Ja, og de truet meg med døden hvis jeg beveget meg ut av krittsirkelen. Men de merket ikke at jeg skjøv tåspissen over streken.»
Et stykke på vei forsøkte Raddatz å organisere motstand mot regimets sensurpolitikk. Men det ble med uforpliktende prat i en samtaleklubb bestående av 30–40 forfattere, kunstnere og intellektuelle. For sikkerhets skyld var møtevirksomheten avklart med kulturminister Johannes K. Becher. «Revolt med fengselssjefens samtykke. Krittsirkelen ...», kommenterer Raddatz tørt.
Han påpeker også et annet paradoks: Ingen av disse kulturarbeiderne ønsket å avskaffe DDR-regimet. Derimot ville de arbeide for en reform av loven, særlig den delen av loven som angikk deres egen virksomhet. I den forstand led de opposisjonelle under at de hadde lest for lite marxisme: De trodde at de kunne forandre overbygningen uten å forandre basis. Det var selvsagt en illusjon .

Visste ingenting?

Foranledningen for Fritz J. Raddatz' artikkel i Die Zeit var avsløringen av det såkalte «Schiessbefehl», skyteinstruksen for DDRs grensevakter. Stasi-historikere har nylig lagt fram dokumenter som viser at østtyske soldater hadde ordre om å åpne ild mot enhver av landets borgere som forsøkte å flykte til vest, også kvinner og barn. Svart på hvitt lyder instruksen omtrent slik: «Nøl ikke med å anvende skytevåpenet, heller ikke når kvinner og barn er med på grenseovertredelsen.»
I ettertid har det vist seg at dette dokumentet slett ikke er en «ny» oppdagelse; faktisk ble det publisert så tidlig som i 1997. Men debatten kom først nå, og responsen har vært omtrent som ventet – Dietmar Bartsch, en sentral skikkelse i venstrepartiet Die Linke, har for eksempel funnet det nødvendig å påpeke at «skudd mot mennesker ikke under noen omstendighet er akseptabelt», og at innholdet i «Schiessbefehl» dessuten må ha vært «i strid med DDRs eget lovverk».
Raddatz kommenterer ikke dette direkte, men artikkelen hans må leses som en totalavvisning av slike unnvikende svar. Han har fått nok av unnskyldninger, og nevner eksplisitt hvordan millioner av tyskere unnskyldte nazistenes grusomheter med at «vi visste ingenting». Men dermed stiller han også en rekke gamle kolleger – og nettopp «millioner av tyskere», både eks-nazister og eks-kommunister – i et heller pinlig lys. Idet han nådeløst avslører seg selv som en «anstendig løgner», tvinger han fram liknende selvoppgjør fra en hel hærskare av medskyldige.