«Lasso rundt fru Luna» ble levert Gyldendal Norsk forlag ettersommeren 1954, under tittelen «Et natt-tog fullt av kjærlighet».
Sånn åpner forfatter og forlagssjef Anders Hegers forord til originalversjonen av Agnar Mykles klassiker «Lasso rundt fru Luna» som i anledning det samme mann kaller «norgeshistoriens største litterære rettsprosess» – ytringsfrihetssaken mot «Sangen om den røde rubin» – nå gis ut på nytt av Mykles forlag Gyldendal.
I forordet forteller Heger den smått kompliserte, men like fullt oppsiktsvekkende, tilblivelseshistorien til de ulike versjonene av «Lasso rundt fru Luna», med vekt på hvordan romanens såkalte sosialistiske tendens systematisk fjernes. Men Heger tror ikke det handler om politisk sensur fra forlagshold: – Jeg finner ingen grunn til å si at forlagsdirektør Harald Grieg har bedrevet en politisk sensur av manuskriptet. Mykle mente riktignok det på sine gamle dager, men i de samme dager mente han også omtrent alt vondt som tenkes kan om Harald Grieg, så vi kan nok ikke ta dét helt alvorlig.

Endret bok

Fra Hegers forord: «[D]et finnes også strykninger av annen art, såpass systematisk at man kan snakke om en gjennomgående (om enn forsiktig) endring av romanens fokus. Alle har det til felles at de kretser om klassespørsmål – det er ganske særlig i disse avsnittene 'Lasso rundt fru Luna' fremstår som en sosial, for ikke å si en sosialistisk roman. De psykologiske aspekter – Asks lengsel bort fra sin traurige situasjon, sin evige dårlige råd og sviktende selvsikkerhet, hans forakt for morens lett forløyne streberi, småborgerlighet og 'liksomfinhet', – de er fremdeles intakt. Det som svekkes (men ikke fjernes helt) i 58-redigeringen, er de sosiale elementene. Spørsmålet om Asks klassetilhørighet forskyves – fra den kollektive i retning av den private sfære.»
Her er ett eksempel på den type avsnitt som Mykle luket ut: Der er stunder i en ung manns liv hvor han ønsker at han var rik. Han behøvde ikke nettopp være så pengesterk selv, han kunne godt nøye seg med å ha en meget rik far, eller en meget rik onkel, men han måtte ha penger i ryggen, sterke penger, store penger, tykke penger; han måtte utstråle så megen rikdom at alle mennesker, når de så ham gå forbi på gaten, ville stikke hodene sammen og hviske: «Der går han som har så mange penger.»
– Vi kan snakke om tre faser av Luna-manuskriptet, hvor det er forholdsvis enkelt å se at første manus er skrevet av en som på det tidspunkt var ansatt i Arbeiderpartiet og definerte seg som tilhørende Aps venstreside. Den han skriver om er medlem av Sosialistisk Studentlag, en søsterorganisasjon av Mot Dag, som lå svært tett opptil kommunismen, og dette ga det originale manuset en veldig tydelig sosialistisk tendens. Gjennom revisjonene blir dette så tatt ned og Ask Burlefots sosiale underdog-følelse blir omgjort til misunnelse – det som har vært hans tydelige sosialistisk streben forandres til en lengsel mot den rikes verden.

Endret mann

De største endringen skjer altså i 1958-utgaven av «Lasso rundt fru Luna», som også er den mest utbredte og leste – og om det altså ikke er snakk om politisk sensur fra forlagshold, hva skyldes disse systematiske endringene fra Mykles side?
– Kanskje først og fremst at disse tingene ikke lå ham så sterkt på hjertet lenger. Han hadde jo på denne tiden gått fra å være en såkalt ung kjempende sosialist, til å bli bohem og forfatter, og når det gjelder 1958-revisjonen må man huske på at den er gjort av en mangemillionær. Mykle var helt klart en endret mann på veldig mange områder, og det åpner selvsagt for spekulasjoner omkring endringene fra 1958. Den revisjonen virker aldeles hodeløs, spør du meg, og det er en tragedie at det er den de fleste har lest.– Kan det tenkes at Mykle anså en mindre sosialistisk roman for å være mer kommersiell og salgbar?
– Ja, jo, det kan være. Vi kan uansett si at den første versjonen av romanen ble skrevet med blod og tårer, det er en fryktelig alvorlig handling for Mykle å skrive den. Den andre versjonen er i langt større grad et kommersielt produkt som måtte ut i kjølvannet av Rubin-saken. For nå skulle sitronen presses for det den var verdt, det var både forlag og forfatter enige om.
Og sånn blir kanskje Ask Burlefot av 1958 et overraskende godt eksempel på den nyrike norske statsborger hvis sosiale samvittighet er erstattet med pressede sitroner?