I 1945, før det første Stortingsvalget etter krigen, spurte sønnen Olav sin mor om hva hun skulle stemme. Og han ble forundret over svaret: «Arbeidarpartiet, kommunistane eller Kristeleg folkeparti».
– Jeg fikk ikke mor og KrF til å rime. I dag skjønner jeg mer av det, sier Olav Vesaas, som nå gir ut en 700-siders biografi om sin mor, lyrikeren, gjendikteren og kulturpersonen Halldis Moren Vesaas. I år ville hun fylt 100.
Krigen var, som for mange, et vendepunkt i Halldis Moren Vesaas' liv. Datteren av bondearistokraten, norskdomsforkjemperen og Trysil-forfatteren Sven Moren, hadde før krigen utgitt fire diktsamlinger, to barnebøker og en roman. Hun hadde hatt gode arbeidsvilkår som diplomatsekretær i Sveits, lært språk, blitt tatt med rundt i Europa og møtt kunstnere og politikere i selskapslivet.
– Før krigen skrev Halldis dikt ut fra et kvinneperspektiv, ut fra kjærlighet til andre og opplevd familielykke. Men etter krigen kom en videre menneskesolidaritet inn, som i diktet og samlingen «Tung tids tale», forklarer Vesaas.
– Flere dikt fikk også en religiøs grunnholdning. Kristendommen appellerte veldig til henne etter krigen. Det var vel et uttrykk for takknemlighet.

Tro er strid

– Men det var en ambivalent kristendom?
– Ja. Senere i livet lurte hun på om hun skulle melde seg ut av Statskirken. Og hun ga klar beskjed om at hun ville ha minst mulig «prestepreik» i sin egen begravelse. I Vinje kirke gikk hun ikke til nattverd, hun våget ikke stå fram i bygda med troen sin, så ikke på seg selv som «en hel kristen», forteller Vesaas.
Jomfrufødsel og oppstandelse var ikke det viktige for henne. «For det er så mykje som talar mot det, slikt ein veit med hovudet,» som hun skriver.
– Det var heller samholdet kirken hadde representert under krigen – både for hedning og kristen – som appellerte. Samt motstandsmannen Agnar Sandvik, presten i Vinje kirke, som satt fengslet på Grini.
«Å tru tydde ikkje ro, det tydde strid skjøna ho,» skriver Vesaas.

Engasjert

– Hvordan kom samfunnsengasjementet til uttrykk?
– Tydeligst gjennom alle vervene. Forfatterforeningen, Riksteatret, Kulturrådet, Norsk språknemd. Hun engasjerte seg for målsaken og var ivrig for det lokale fellesskapet i Vinje, fikk bygd kulturhus og instruerte amatørteater. Amnesty og Nei til atomvåpen var hun opptatt av. Og hun skrev for det som ble oppfattet som et venstrepolitisk tidsskrift, «Kvinnen og Tiden».
I 1947 var Moren Vesaas på turné med det populære foredraget «Det å vere kvinne». Her la hun egne erfaringer og opplevelser fra kunst og litteratur til grunn for å si noe om kvinnelivet «spent ut mellom angst og glede».
Den høyeste lykken for en kvinne var å få barn, mente hun – enten kvinnen var gift eller ikke. Men kvinnene måtte også få bruke evnene og interessene sine utenfor hjemmet, sosialt og i yrkeslivet. «Eg er glad for at eg er kvinne og glad for at eg er kvinne nett no,» sa hun.
– Det kunne ta mye tid, alt dette arbeidet, og hun spurte seg selv: «Sluttar ein å skrive fordi andre oppgåver tar tida og kreftene, eller kastar ein seg ut i andre oppgåver fordi ein ikkje lenger har noko større å skrive? Ikkje veit eg.»

Greit med båser

For mens ektemannen, Tarjei Vesaas, nesten alltid jobbet konsentrert og intenst med skrivingen, hadde hun vanskeligere for å skrive, og kunne bli usikker på sitt eget prosjekt, forteller sønnen.
– Hun var heller aldri i tvil om hvem som var den store dikteren av de to. Hun støttet ham, oppmuntret ham og kritiserte ham. Men de respekterte hverandre fullt ut.
Moren Vesaas var likevel ikke helt fornøyd da mannen debuterte som lyriker med samlingen «Kjeldene» i 1946: «Det er så greitt med båsar. Greitt å ha kvar sin, som vi hittil stort sett hadde hatt. (…) Det var da eg som skulle skrive dikt!»
Mens Tarjei var den innesluttede melankolikeren som vandret i Vinjes skoger, var Halldis den verdensvante, sosiale, festglade, flott kledde kvinnen, som ikke manglet beilere. I unge år sved avvisningen av sambygdingen Einar Skjæraasen hardt. Mens dikteren Jakob Sande fridde til henne dagen før hun møtte Tarjei. Det har heller ikke gått upåaktet hen at Halldis hadde et sidesprang, med den svenske lyrikeren Erik Blomberg. Etter Tarjeis død fant hun lykken med skuespilleren Gisle Straume – som hun møtte i «sin andre heim», Det Norske Teatret.
– Hvordan er det å skrive om mors kjærlighetsliv?
– At Dagbladet slo så stort opp dette med Blomberg, var unødvendig. I boka er jeg ganske varsom og antydende om dette, rett og slett fordi jeg ikke vet så mye. Hva vet vel en sønn om den slags? Dette er også et felt som er privat, på grensen til det som kan bli offentlig. Men konsulentene og min søster Guri synes jeg behandlet Blomberg-historien på en fin måte. Utover det, er det i stor grad Halldis' egne ord om kjærlighetslivet jeg har forholdt meg til. Hun skrev jo så mye, brev og dagbøker.
Halldis Moren Vesaas ble en svært folkekjær forfatter. Hennes siste diktsamling, «Livshus», som kom ut like etter hennes død i 1995, solgte hele 32.000 eksemplarer.
– Hva er det med diktene hennes som gjør at de appellerer til så mange?
– De handler om basisfølelser, om fødsel, kjærlighet, modning, død, natur og samvær. Det er jo temaer vi alle er opptatt av, om vi er aristokrat eller trell.