Mens den norske bonden var fri og selvstendig, en flott figur å gripe til da historien om det norske skulle meisles ned under nasjonalromantikken, var den norske sjømannen underdanig. Han representerte fremmede impulser, som en utlending i eget land.
Dermed var det bonden som ble den stolte figur i Norges historie, på tross av at Norge først og fremst er en kystnasjon – og en av de største sjøfartsnasjonene gjennom tidene.
Slik har vi heller ikke visst å ta vare på den rike sjømannskulturen, ifølge musiker Haakon Vatle, som ønsker å gjøre noe med akkurat det. Han har utgitt cd-en «Den norske sjømann», en samling tradisjonelle sjømannsviser fra seilskutetida. Også sjømannsentusiast Jon Michelet gjør sitt i sakens anledning denne høsten. Intet mindre enn to bøker gir han ut – den ene en samling sjøfortellinger under tittelen «Havets velde». Den andre en minibiografi om krigsseileren Ingvald Wahl, «Den siste krigsseiler».

Sjanti

– Jeg mønstret seilskuta SS Statsraad Lehmkuhl i 1996, først som sivilarbeider, deretter som jungmann, lettmatros, sersjant, båtsmann og sjantimann, forteller Haakon Vatle.
Han fikk ørene opp for den såkalte sjantisangen, som til forskjell fra sjømennenes frivaktsviser ble sunget til arbeidet om bord. Forsangeren, sjantimannen, sang versene, og mannskapet stemte i på refrengene – for at det tunge arbeidet på en seilskute skulle gå lettere.
– Det var viktig for ei skute å ha en ordentlig sjantisang, det viste god arbeidsmoral, forteller Vatle.
Han begynte å lete etter stoff om sjømannsvisene, blant annet i bøker om norsk folkemusikk. Men fant lite eller ingenting.
Det var først da han gikk gjennom gamle sjømannsdagbøker at skatter begynte å dukke opp. Spesielt gjorde en mann ved navn Diderik Brochmann en viktig innsats med å samle inn sjømannsviser tidlig på 1900-tallet.
– Sjømannssangene er som annen folkemusikk; viser på vandring uten opphavsmann, med lokale variasjoner. En av sangene på plata mi, «Arendalsvisa», finnes i en versjon som kan dateres tilbake til 1700-tallet, forteller Vatle.
Han er primus motor bak Storm Weather Shanty Choir og har skrevet masteroppgave om sjantier og sjømannssanger. Den aktuelle cd-en inneholder et knippe tradisjonelle frivaktsviser.

Det norske sjøfolk

Allerede på 700- og 800-tallet forlot norske sjøfolk kysten – vikingene krysset både Nordsjøen og Atlanterhavet. På 1200-tallet var Norge en av Europas ledende sjøfartsnasjoner, før vi ble konkurrert ut av hanseatene. På 1600-tallet kom norsk skipsfart i gang igjen, med frakt av handelsvarer til og fra de europeiske landene. Bergen og Arendal vokste på 1700-tallet fram som ledende handelsbyer – før norsk sjøfart virkelig fikk vind i seilene, i takt med at verdenshandelen vokste. På 1850-tallet er vi den femte største sjøfartsnasjonen i verden, på 1890-tallet den tredje største. Galeaser, brigger, skonnerter, barkskip og fullriggere ble bygget på de mange norske skipsverftene.
Men livet under de hvite seil kunne være hardt. Dårlig kosthold, lave hyrer og slett vedlikehold var vanlig. I 1890-årene gikk 2900 menn ned med skutene sine, og en norsk kynisk rederstand holdt seilskuter langt inn i dampskipstida. Mens seilskutene dominerte på verdensbasis fram til 1870, seilte norske sjømenn med skuter fram til 1920-tallet.
– Det fantes ulike sjantier for forskjellig type arbeid. Pumpesjanti var ironisk nok akkompagnementet når skutene tok inn vann og måtte pumpes, forteller Vatle.
Og sjantien forandret seg i takt med tyngden på jobben: Når sjøfolkene heiste opp ankeret, var arbeidet i begynnelsen lett, noe sjantien reflekterte. Når ankeret hang loddrett ned, ble det tyngre, det kunne høres på sjantien – og under den siste vanvittige biten, når ankeret skulle opp på dekk på skuta, stemte forsangeren i med den såkalte rykkesjantien.

«A silent ship»

– Det sier seg selv at sjantimannen måtte ha god evne til improvisasjon. Han kunne ikke slutte å synge midt under arbeidet, bare fordi visa tok slutt. Og han var uunnværlig på skuta: «En god sjantimann er verdt ti mann ved tauet,» het det. Dermed fikk han også en spesiell politisk status, nesten som en fagforeningsleder. Dersom mannskapet fikk for dårlig mat, kunne sjantimannen driste seg frampå med noen strofer. Og dersom kapteinen var smart, endret han forholdene uten at han trengte å miste maska. Ingen, verken mannskap eller overordnede, våget å legge seg ut med sjantimannen. Alle var redd for å få «a silent ship».
– Hvordan høres de ut, sjantiene?
– Det er utrolig flotte, fengende sanger, også i dag, og de er sunget uten akkompagnement. Det var stas for en sjømann å beherske engelsk. Gjerne sang han visene på «sailorengelsk», og lagde etter hvert egne versjoner på eget språk – eller såkalt sjømannsskandinavisk. At visene er så preget av den internasjonale sjømannskulturen, er vel en annen grunn til at de ble oversett av nasjonsbyggerne, sier Vatle.
I tillegg egnet ikke alle seg like godt i land:
– Sangene skulle motivere mennene i arbeidet, og kunne gjerne være ganske grovkornede. Jo lenger man hadde vært ute, jo grovere ble innholdet – om kvinnfolk og drikk og det de lengtet etter.
Frivaktsvisene derimot, er ofte sartere, tristere, om de kjære der hjemme, eller døden på det brusende hav. Men det finnes også muntre sanger, og skillingsviser, som ikke er laget spesielt om livet på sjøen.
– Synges det noe om bord i dag?
– Nei, det er i tilfelle for underholdningens skyld, på marineball og slikt. Og om bord på ulike turer med Norges tre seilskuter: Statsraad Lehmkuhl, Sørlandet og Christian Radich. Storm Weather Shanty Choir har også turnert med Rikskonsertene, varmet opp for Kaizers Orchestra – og bidratt på teambuildingskurs for næringslivet, forteller Vatle.

Avgjørende år

Selv om sjømannsvisene er noe også Jon Michelet helst forbinder med seilskutetida, kjenner han seg godt igjen i stemningen som formidles i sangene.
– Jeg har selv fortalt ganske åpent om egne, bitre erfaringer til sjøs, med hor og fyll i land. Om det barske, tabubelagte livet, det sosiale presset, slagsmålene – baksiden av medaljen som har vært med på å senke sjømannens status. Selv om jeg kunne vært noen opplevelser foruten, ser jeg tilbake på tida til sjøs – fra 1962 til 1968, fra jeg var 18 til midten av 20-åra – som avgjørende år som har preget meg hele livet, sier Michelet.
Han trekker fram samholdet og solidariteten om bord som det mest verdifulle.
– Hva fikk sjømannslivet å si for ditt politiske engasjement?
– Jeg var radikal allerede da jeg dro ut, men det mest avgjørende for meg, var møtet med den tredje verden. Man snakker om globalisering som noe nytt, det tror jeg de fleste sjøfolk ler godt av. Å komme nær andre kulturer, spesielt de fattige storbyene i Øst-Asia, satt sine spor.
I mannskollektivet om bord oppsto en spesiell gruppetilhørighet, forteller Michelet.
– På tvers av alder, nasjonalitet og bakgrunn ble det en veldig fellesskapsfølelse – på dekk, vel og merke. Da jeg gjorde klassereisen opp i styrrommet, og tok marine- og styrmannsskolen, var det gamle fellesskapet borte. Et skip er et klassedelt samfunn – en metafor på en liten verden. Og i motsetning til andre industriarbeidere, kan ikke sjømannen dra hjem til familien om kvelden. Du blir nødt til å utvikle tette relasjoner til de nærmeste om bord, på tross av det som skiller.
Sjømannskulturen er melankoli og frihet på én gang. Det er den store fascinasjonen for havet, det harde fysiske arbeidet. Eventyrtrangen, ifølge Michelet.
– Sjømannskulturen er preget av naivisme, noe du finner igjen i alle sjømannssangene. Man kan ikke tenke for komplisert, denne mannfolkverdenen er preget av en viss barnslighet – som en overlevingsmekanisme. Manglende kunnskaper om det som skjer hjemme, kan føre til ganske banale drømmer, mener han.

Brutalitet

Det er særlig sjøkrigens brutalitet, som opptar Michelet i høstens utgivelser. Om lag 4000 norske sjømenn mistet livet på havet under andre verdenskrig. 40 prosent av den norske handelstonnasjen seilte for de allierte – særlig viktig var tankskipsflåtens frakt av olje til Storbritannia.
– Sjøfortellingene mine handler ikke nødvendigvis om en machokultur – men om menn som tar ut sine beste egenskaper for å overleve. Under alle skildringene ligger redsel og nerver. Krigsseileren Ingvald Wahl er intet unntak. Han var heller ingen helgen, men levde et rastløst og hardt sjømannsliv, og forteller om slagsmål, også med overordnede norske og britiske offiserer. Han er en krigshelt – en høyt dekorert rabagast.
Og om Wahl er den siste krigsseiler, så er også den myteomspunnede sjømannskulturen en saga blott.
– Det har skjedd i min levetid: Med effektivisering, nedbemanning og utflagging. Industritransporten har tatt over, med liten tid i havn og mer hardkjør. Sjøfolk fra Øst-Europa og Filippinene har i stor grad erstattet den norske sjømann, og norske utdanningsveier forsvinner. I dag fraktes varene i containere. Det er ikke som før, da vi kunne ligge i 14 dager i havn i Santos i Brasil og vente på at troperegnet skulle gi seg – slik at vi kunne lesse klippfisk fra Ålesund og og losse kaffe til returen.